Februar kom og gikk på et par dager. I hvertfall kjentes det sånn. Jeg er vanligvis flink til å ta meg tid til å reflektere og la tankene svirre enten i en dagbok, i en samtale med en venninne, eller her på bloggen. Men faktum er at den forventede smittebølgen omsider har nådd Beiarn, og det har blitt en del ekstra jobbing. I to år har vi tenkt på, bekymret oss for, og helgardert oss mot Covid19. Vi har alltid tenkt at det kom til å bli en smittebølge her som på de fleste andre steder i verden, men månedene (og etter hvert årene) har gått uten spesielt mange tilfeller. Vi har til og med klart å holde viruset unna sykehjemmet. Men ikke nå lenger. Vi har opplevd smitte både på og utenfor helseinstitusjoner og skolen i bygda, og opplever nå så godt som daglig at noen tester positivt. Heldigvis blir de aller færreste sykere enn en vanlig influensa, men det er en spesiell situasjon å være i likevel. Det føles som noe jeg har ventet på i to år, og plutselig så er vi her. Men som sagt; de fær