Jeg har gått inn i mitt 35. år i dette livet, tiden flyr i godt selskap. Jeg legger ikke skjul på at jeg muligens ikke er en "A4- person", og det vil dette blogginnlegget bære preg av. Dere er herved advart ;-)
Første ting først; jeg elsker å feire bursdag, og jeg elsker å gjøre det alene. Da blir det akkurat som jeg ønsker, og jeg virkelig storkoser meg fra midnatt 12. mai til midnatt 13. mai (ofte enda lenger, sånn for sikkerhets skyld). Og de siste årene har det vært litt av hvert som har foregått på denne spesielle dagen;
2020 og 21 var preget av pandemien, men jeg feiret likevel storveis, om enn i mitt glade hjemland. Så 2022 var føste utenlands- bursdag på en stund, og det ble vellykket, det ble herlig, det ble Dublin!
Jeg har vært i Dublin èn gang tidligere, og da var jeg samen med en venninne. Men det var bare en dagstur, så jeg følte absolutt at det var mye mer å oppleve. Men når sant skal sies så er det ikke alle turist- tingene som lokker meg mest, men byvandring, atmosfære og mennesker. Uansett, Dublin var det perfekte åsted for en 35- årsdagsfeiring. Og siden jeg bestilte billetter veldig sent (jeg ventet på at Coronaen skulle ta meg, men det har foreløpig ikke skjedd), var billetter og hotell dyrt. Men jeg gjorde et kupp; Academy Plaza Hotel. Grei pris, sentralt og frokost inkludert. Og da jeg hadde sjekket inn kunne jeg konstatere at servicen var god og rommet var rent og behagelig.
Her kommer jeg med et lite tips til dere som bestiller hotell: Når man bestiller via en booking- side så kan det virke rimeligere enn på hotellets hjemmeside. Men de rommene kan f.eks. være på en lavere etasje, vendt mot en bråkete gate, ikke være nyoppusset etc. Det behøver ikke være sånn, men i noen tilfeller. Jeg har selv arbeidet på hotell, og de fineste rommene ble holdt av til dem som hadde bestilt direkte fra hotellet. Det kan være et greit tips å ta med seg. Men selv bruker jeg hyppig både booking- sider og reisebyrå, så det er mange muligheter alt etter som hva man ønsker og har råd til.
Academy Plaza hotell booket jeg direkte på hotellets hjemmesider, fikk rom i 7. etasje (som også var toppetasjen), det var stille, grei utsikt, og frokost inkludert. Jeg var veldig fornøyd.
Ved innsjekk var resepsjonistene hyggelige og hjelpsomme. Ved utsjekk var jeg så tidlig at nattevaktene fortsatt var på og tonen var atskillig mer humoristisk og lett. "Why didn't you tell me we had a beautiful lady in the house?" sa resepsjonisten høyt til en renholder. Og så fortsatte spøkene deretter. Morsomt uansett, spesielt kl 06:30. Det skal så lite til i møter mellom oss mennesker.
Jeg var så gira av å være på reise igjen at jeg måtte rett ut i Dublins gater da jeg kom på kvelden. Dobbeldekkerbusser her også.
The Spire of Dublin er et 120 meter høyt monument i rustfritt stål. Byggingen av dette monumentet var en del av oppussingen av O'Connell Street på begynnelsen av 2000- tallet. Spiret har fått blandet mottakelse, men jeg synes det er fint, og ikke minst praktisk når man skal orientere seg i Dublins gater. Spiret blir opplyst på kvelden, gjennom nesten 12 000 hull som de øverste 10 meterne består av.
Hver bursdag har jeg en sak eller et tema som opptar meg. Jeg kaller det gjerne "rom for refleksjon" på en dag som ellers er full av glede og gode øyeblikk. I år ble det uventet tanker rundt den irske hungersnøden (1845- 49), og det fordi jeg helt uplanlagt passerte et gripende minnesmerke ved elva.
Man regner med at mellom 1 og 3 millioner mennesker døde av sult, eller utvandret fra Irland mellom 1845 og 52. Årsaken til hungersnøden var i hovedsak dårlige potetavlinger og elendig styre fra myndighetene i England (Irland var britisk koloni på denne tiden).
The Famine Memorial er en serie statuer designet og laget av Rowan Gillespie, ferdigstilt i 1997. Statuene symboliserer desperat sultne mennesker på vei til båter som skal ta dem med over Atlanteren og bort fra sult og fattigdom.
Plasseringen av disse statuene er spesielt passende siden et av de første skipene med flyktninger ("Perseverance") seilte fra nettopp dette området i 1846. Dessverre var ofte ikke skjebnene til disse menneskene bedre dit de kom, og mange overlevde ikke engang seilasen. Skipene mellom Irland og Amerika og Canada under hungersnøden ble kalt "coffin ships" på grunn av dødeligheten og sykdommene blant menneskene ombord.
Statuene er litt høyere enn gjennomsnittshøyden til et vanlig menneske. I 2007 ble et lignende monument (fra samme kunstner) avdekket i Toronto for å minnes flyktningene som satte sine liv i fare og reiste fra sine hjem i Irland i håp om et bedre liv.
Ellers ble dagen nytt i lange drag, med vind i håret og Dublins gater rundt meg.
Dette var utsikten da min søster og svoger plutselig ringte meg for å gratulere meg med dagen. Stor stas!
En Irish coffee er obligatorisk, ikke minst på en 35- årsdag.
Dette bildet lyver egentlig. Jeg skulle dandere en bursdagskake- Starbucks- seanse, men Starbucks ga meg egentlig ikke den kaka jeg ønsket meg på en slik dag. Heldigvis hadde jeg med meg siste biten av en oreo- kake hjemmefra. Jada, pakket i en boks i kofferten. Sånn gjør jeg det, og jeg gjør det ikke akkurat med stil, men hvem i all verden bryr seg når det smaker
så deilig?!
E x
Artig. Og veldig kjekt med link til den fantastiske Las Vegas turen!
SvarSlettJa den var spesiell, jeg ble egentlig ganske overrasket selv over hvor mye jeg likte meg der :-)
Slett