I februar i år åpnet en utstilling i Dronning Sonjas Kunststall som heter "Kongelige fotografier- øyeblikksbilder fra 1890- 1990" . Som den royalisten jeg er så var dette var på toppen av lista mi ved første Oslo- besøk. Som sagt, så gjort.  Dette var opprinnelig en stall fra 1849, men ble pusset opp og åpnet som arena for kunst og kultur i forbindelse med Dronning Sonjas 80- årsdag i 2017. Men alle spor er ikke borte, det er ingen tvil om at det har vært en stall når man kommer inn, og du kan fortsatt se båsene. Dette gir en ekstra dimensjon til opplevelsen, det hele bærer preg av at vi nå er på kongelig område og her skal vi oppleve kunst, men samtidig befinner vi oss i en stall. Dette liker jeg.  Denne utstillingen viser Kongefamiliens egne fotografier, helt tilbake til Dronning Maud og Kong Haakon.  Kronprinsesse Sonja besøker Stalheim, 1974. Her var jeg med Follo Folkehøgskole i 2007 og kjenner igjen utsikten til Stalheimskleiva fra Stalheim Hotell.  Natt til 9. april 19

Etter å ha hatt bursdager på storslagne steder som London, Dublin, Nøtterøy, Wien og New York, var det Bodø sin tur. Det minner meg om en reklame med Bjørn Sundquist for Hurtigruta: Ikke reis ut, reis heim. Og jammen viste det seg å bli riktig så storslagent det også, på en uventet måte. Jeg husker en beboer på sykehjemmet for et par år siden som gjorde inntrykk på meg. Hun hadde blitt så glad i meg, og sa flere ganger at jeg måtte finne meg en mann, og hun ønsket at jeg skulle finne en som kunne ta vare på meg. Og i tidligere tider handlet det jo om å finne seg en partner som kunne forsørge en, og da var livet liksom ordnet og trygt. Det var i hvertfall tanken. Og så skulle man få masse barn i håp om at noen av disse ville ta over gården og etter hvert forsørge sine aldrende foreldre. Så ønsket om at jeg måtte finne meg en mann, var virkelig godt ment. Men vi lever i en annen tid, og etter å ha hørt disse kommentarene en del ganger fortalte jeg henne ærlig at jeg ikke følte livet mit

  Riksteatret "Et glass til"  Stormen Konserthus i Bodø "Et glass til" er opprinnelig en dansk film fra 2020: Druk . Regissert av Thomas Vinterberg. Den tar for seg teorien om en såkalt "lykkepromille"; at vi mennesker er født med en halv promille for lite i blodet, og at alkohol åpner sinnet og slipper kreativiteten løs. Så da 4 gymnaslærere bestemmer seg for å teste dette ut, er det duket for mange interessante episoder under arbeidet i "vitenskapens navn". Til å begynne med går det veldig bra, det milde "sløret" alkoholen bringer med seg gjør lærerne mer avslappet, livlige og engasjerte i jobben sin. Jeg skal ikke avsløre hele handlingen, men dette gledelige snur gradvis, før det hele ender i tragedie.  En spennende teori å få se i full utfoldelse på scenen, man sitter igjen med litt blandede følelser. Jeg synes jo selv alkohol bringer mye gøy med seg, og ignorerer litt for lett forskning som beviser hvor skadelig det er.  Skuespille

Det er litt interessant at noe som er relatert til militæret også er noe jeg er veldig begeistret for. Men det stemmer altså, for oppvisninger fra drilltropper, korps og dansere har gitt meg gåsehud fra jeg opplevde det live for første gang i Edinburgh, og det har jammen meg blitt 14 år siden.  Jeg har sett det på tv så klart, ikke minst Kongens Garde på 17. mai. Men det var da jeg satt bare noen meter unna troppene at jeg virkelig følte gåsehuden melde seg. Og jeg har opplevd Edinburgh Military Tattoo to ganger, noe jeg er veldig takknemlig for. Så da jeg fikk billetter av typen til jul og så det skulle være i Oslo ble jeg først overrasket. Jeg har egentlig ikke fanget opp at vi har en egen Tattoo i Norge. Og så ble jo neste spørsmål; kan det bli like bra som i Edinburgh?  Det begynte i hvertfall storveis, for vi hadde Premium- billetter. Det er ikke noe jeg hadde valgt selv tror jeg, men nøt veldig godt av å ha fine plasser og ingen kø. I tillegg fikk vi matservering før showet start