37 og å ta vare på flokken

Etter å ha hatt bursdager på storslagne steder som London, Dublin, Nøtterøy, Wien og New York, var det Bodø sin tur. Det minner meg om en reklame med Bjørn Sundquist for Hurtigruta: Ikke reis ut, reis heim. Og jammen viste det seg å bli riktig så storslagent det også, på en uventet måte.

Jeg husker en beboer på sykehjemmet for et par år siden som gjorde inntrykk på meg. Hun hadde blitt så glad i meg, og sa flere ganger at jeg måtte finne meg en mann, og hun ønsket at jeg skulle finne en som kunne ta vare på meg. Og i tidligere tider handlet det jo om å finne seg en partner som kunne forsørge en, og da var livet liksom ordnet og trygt. Det var i hvertfall tanken. Og så skulle man få masse barn i håp om at noen av disse ville ta over gården og etter hvert forsørge sine aldrende foreldre. Så ønsket om at jeg måtte finne meg en mann, var virkelig godt ment. Men vi lever i en annen tid, og etter å ha hørt disse kommentarene en del ganger fortalte jeg henne ærlig at jeg ikke følte livet mitt manglet noe. Jeg hadde det godt rett og slett. Og da sa hun at hun forstod, "men da kan vær en berikelse". Og nettopp disse ordene ble sannheten for meg. Uten at noe manglet, opplevde jeg en berikelse da jeg etter hvert ble kjent med han jeg nå er sammen med.

Der jeg vanligvis tenker at jeg skal ut og flakse på bursdagen, ville jeg heller endre kursen i år. Og det ble mange fine øyeblikk å lagre i minnebanken. 

Grand Hotell, intet mindre. 

Jeg har feiret bursdagen i USA noen ganger, og jeg feirer alltid inn til bursdagen, altså over midnatt. Og det passer så greit i f. eks. New York hvor det er 6 timers tidsforskjell: jeg feirer fra midnatt norsk tid frem til midnatt amerikansk tid. Aldeles ypperlig spør du meg! 

Mitt 31. år ble feiret i "Syndenes by" Las Vegas: Glitrende sirkus i ørkenen. 

Midt i oppkjøringen til årets feiring opplevde jeg at en venn havnet på sykehus, og var tidvis i en kritisk tilstand. For de som aldri har møtt denne vennen, kaller jeg vedkommende for regnbuen min. Dette mennesket har aldri passet inn i noen av samfunnets bokser, og har heller aldri prøvd på det. Da Dronning Elizabeth II døde i 2022 var det kun regnbuen min jeg kunne tekste  som ville skjønne omfanget av dette tapet. Og svaret jeg fikk tilbake var en mms med bilde av et bordflagg som var heist på halv stang. Eller da Notre Dame i Paris brant, da Kong Harald var syk, Harry Potter Studios åpnet i London, i det hele tatt. 

Da jeg hadde besøkt min venn, og gikk ut fra sykehuset frisk og rask, kjente jeg meg takknemlig for mange ting. For det første så var situasjonen mye bedre enn fryktet. Ikke bra, men bedre. Og jeg reflekterte over at dette er noen som er nøyaktig like gammel som meg. Så fort kan livet snu, og jeg tenker at det må vi ikke glemme å minne oss selv på av og til. Vi planlegger å skulle leve til vi er 90, ha gode pensjonsår, se unger og venner rundt oss vokse og utforske livet. Men det vet vi aldeles ingenting om, og jeg mener ikke å være dyster å snakke om døden. Men igjen, hvorfor ikke? Per Fugelli sa at døden gir livet potens. Fordi vi vet at dette ikke varer evig, gjør det at vi kanskje ikke utsetter ting vi har virkelig lyst til, tar noen sjanser, pleier relasjoner, eller kutter relasjoner som ikke er bra for oss, nyter den uventede fridagen litt ekstra.

Det falt seg også sånn at på min bursdag måtte familien min sørpå avlive hunden sin på grunn av sykdom. En hund blir et familiemedlem, og jeg visste at dette ble en dag med mange tårer for dem. På min byvandring denne dagen var jeg innom et galleri, og så tilfeldigvis dette bildet som jeg sendte til min kjære søster:

"La Luna" - Dang Van Ty

Det var foresten også Per Fugelli som sa følgende:

"Ikke vær et 1- tall på jorden, bry deg om flokken din". 

E x