Det første av markens grøde som er modent hos oss på forsommeren er rabarbraen. Og med den kommer mange smakfulle nytelser som rabarbrasaft, pai, syltetøy og kake. En favoritt i heimen er smuldrepai med vaniljesaus. Det er nesten det eneste jeg selv bruker cornflakes til, men det gjør virkelig susen i toppingen til denne desserten.  Ca. 1 1/2 l ferdig renset og delt rabarbra (i hvertfall nok til at hele bunnen i formen dekkes rikelig)  5 dl cornflakes  1 1/2 dl hvetemel 5 ss sukker 125 g smeltet meierismør Kanel og sukker til å drysse på rabarbraen  Sett stekeovnen på 200 grader.  Smør en ildfast form eller en paiform og legg rabarbraen i bunnen. Dryss over kanel og sukker.  Smelt smøret, og knus cornflakesen i bakebollen.  Bland sammen alt det tørre, og rør til slutt inn smøret.  Spre blandingen over rabarbraen, og stek midt i ovnen i 20 minutter.  Vi pleier å servere med vaniljesaus, men du kan også bruke iskrem eller pisket krem.  Her er en annen versjon av smuldrepai, uten cornflak

Det ble skrevet på hjemmesiden til Beiarpuls; "Vi forstår nok ikke hvor stort dette faktisk er". Og det var en sånn følelse da Arctic Race of Norway gjorde sitt inntog i den lille bygda vår. Det var som om vi sperret opp øynene da startskuddet gikk mandag 5. august, og vips så var det over. Men for alle som var med i planleggingen så kom ikke dette som noen overraskelse. Og all ære til kommunen, frivillige, dugnadsinnsatsen og publikumsengasjementet. Til og med Thor Hushovd nevnte Salten som området som hadde imponert ham mest. Og kommentatorene på tv sa at det var dette som gjorde at Arctic Race skilte seg ut fra større sykkelløp som Tour De France; det utrolige engasjementet og kreativiteten blant folk på selv de minste plassene langs sykkelløypa. Selve Arctic Race er et etapperitt som er en del av Europatouren (en årlig serie med konkurranser i landeveissykling), og går over 4 etapper. I år gikk etappene som følger:     1.Etappe: Bodø- Rognan     2.Etappe: Beiarn- Fauske

Jeg trodde virkelig jeg så syner da jeg skulle hjem fra kino her om dagen og plutselig oppdaget at selveste Kongeskipet lå utenfor kaia i Bodø. Jeg styrtet ned til kaia og sto der en stund som om øynene måtte venne seg til dette synet. Jeg prøvde å huske om jeg hadde lest noen plass at Kongeparet skulle nordover, men kom ikke på noe. Men jeg hadde heller ikke tid til å stå der og Google meg til noe siden jeg måtte hjem og rekke OL- seremonien og Céline Dion.  Men da jeg hadde kommet vel hjem og fått på tv'n så jeg var klar, og da begynte søket angående vårt kjære Kongepar sin reisevirksomhet. Og denne gangen var det et privat besøk så det var ikke rart man ikke hadde hørt om det. Kongen hadde hatt sitt årlige fiskedøgn i Alta, og dronningen hadde vært på privat besøk. Uansett stor stas å få litt Kongelig vind til Bodø, og håper de snart tar turen til Beiarn (som er den eneste kommunen i Nordland de enda ikke har besøkt offentlig, men Dronningen har vært her er par ganger, bl.a. i

10 år har gått siden mamma gikk ut av tiden. Egentlig er det et uttrykk jeg synes er rart, å gå ut av tiden liksom, hvor går man da? Man sier at noen døde, enkelt og greit. Men det er noe med å si den setningen, mamma er død. Det er vondere å si akkurat det enn å "pynte litt" på det. I Misjonen på P4 sier de at noen har "lagt på røret" , og en bekjent sier "man lægg se med kvitsia opp". Uansett hvordan man sier det, og uansett hvor mange år som har gått, savnet og tomrommet er der like fullt. Ofte har jeg tenkt at livet ikke kunne gå videre. Men det kunne og måtte det, så får man tåle at det gjør vondt innimellom. Sorg er prisen å betale for kjærlighet. Hvem har sagt at dagene våre skulle være gratis? At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt og hver kveld stoppe på gevinst? Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra? Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig? At mursteinene var firkantete ballonger som føk på plass av seg selv? Hvem sa d