En liten evighet
10 år har gått siden mamma gikk ut av tiden. Egentlig er det et uttrykk jeg synes er rart, å gå ut av tiden liksom, hvor går man da? Man sier at noen døde, enkelt og greit. Men det er noe med å si den setningen, mamma er død. Det er vondere å si akkurat det enn å "pynte litt" på det. I Misjonen på P4 sier de at noen har "lagt på røret", og en bekjent sier "man lægg se med kvitsia opp".
Uansett hvordan man sier det, og uansett hvor mange år som har gått, savnet og tomrommet er der like fullt. Ofte har jeg tenkt at livet ikke kunne gå videre. Men det kunne og måtte det, så får man tåle at det gjør vondt innimellom. Sorg er prisen å betale for kjærlighet.
Hvem har sagt at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet
i hjertet vårt og
hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?
Hvem sa at livet vårt skulle være lett
å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantete ballonger
som føk på plass
av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?
Det var piller for alt
nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare
at fjellovergangene aldri snødde til
og at nettopp vi skulle slippe
å sitte fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?
- Kolbein Falkeid
E x
Fine ord og fint dikt ❤️
SvarSlettTakk❤️
SvarSlett