Hadrians mur, Vindolanda og en reisegud

Det er noen historier man blir fortalt som fort blir glemt, mens andre blir værende i minnebanken. Dette var tilfellet for min del med Hadrians mur. Det begynte med at min tante og sjelevenn fortalte om at hun skulle feire sin 70- årsdag ved Hadrians mur. Dette sa meg overhodet ingenting, ikke hadde jeg hørt om Hadrian og ikke ante jeg hvor i verden denne muren lå. Men min tante fortalte så levende og spennende at historien festet seg hos meg. Likevel skulle det ta 17 år før jeg selv befant meg på det fantastiske og mystiske stedet fra min tantes historier.

Siden min tante ikke lever lenger, ble det en spesiell tur på flere måter. Men la oss begynne med begynnelsen; min bror og jeg var ute på nye eventyr.

Etter noen dager i alltid herlige Edinburgh, var det på tide med en ekskursjon ut av "hjembyen". Jeg hadde booket et tur med reiseselskapet Rabbie's på forhånd, og det viste seg å være et godt valg, og god valuta for pengene. Praktisk nok startet turen like ved leiligheten vår ved Waverley stasjon, og det var en 16- seters turbuss så gruppen var passe stor og guiden var kunnskapsrik, humoristisk, behagelig, og ikke minst; en god sjåfør.

Første stopp var den lille byen Jedburgh. Denne byen ligger omtrent 16 km fra grensen til England, og har derfor ligget midt i skuddlinjen under mange strider mellom Skottland og England gjennom tidene.

Klosteret Jedburgh Abbey ble grunnlagt i 1147, men på grunn av de mange grensekrigene er det bare ruiner igjen. Likevel kan man tenke seg at det en gang i tiden har vært et imponerende bygg. Det er egentlig imponerende i seg selv å vite at det ble bygget med datidens ressurser og hjelpemidler, som jo er ganske annerledes enn nåtidens.

Vi tok en kaffepause på en cafê i Jedburgh, og servitøren kom med min brors kaffe og muffins, og en cappuccino til meg. Hun spurte om vi ønsket et ekstra fat med tanke på muffinsen. "No that's okay, I'm not sharing", svarer min bror bestemt. Og jeg lo, servitøren lo litt nervøst, og til og med bussjåføren vår som tok sin kaffe ved bordet ved siden av humret. Små øyeblikk, stor glede (og stor muffins).

På grensen mellom Skottland og England skjedde det også uventede ting; en mann kom kjørende i full fart til parkeringsplassen der bussen stoppet. Han ilte ut av bilen, grep tak i sekkepipa si og gikk direkte bort til grensesteinen og begynte å spille. I forbifarten åpnet han bagasjerommet til bilen og der var verdens minste suvenirbutikk. Snakk om kremmer og forretningsmann, og du verden det fungerte! Det var den perfekte grenseovergangen mellom de to landene, og det var flere som kjøpte litt krimskrams hos kjøpmannen og sekkepipespilleren. Bussjåføren slo av en prat med mannen før vi kjørte videre. Han fortalte oss etterpå at dette gjorde denne mannen flere ganger daglig, han hadde busstidene inne. 

Dette bildet er rett og slett bare for å prøve å illustrere komforten i å sitte godt til rette i et bussete, og bare nyte det vakre landskapet som farer forbi vinduene. Jeg kan anbefale slike ekskursjoner på det varmeste, man får virkelig sett mye av landet utenfor byene, og det på en behagelig og økonomisk måte. 

Vårt første møte med muren. På flere steder er muren i dag nokså lav, og deler av den har blitt demontert og brukt til andre byggverk. Likevel står betydelige deler igjen, og er vel verdt et besøk. Men i 1987 (mitt fødeår) ble muren gjort til et Verdensarvsted av UNESCO. Det er en trygghet å vite at selv i en urolig og kaotisk verden så finnes det krefter som ønsker å bevare unike landemerker for kommende generasjoner.

Da vi skulle gå på bussen igjen etter dette stoppet var det en liten vannpytt foran bussdøren. Den var så liten at jeg registrerte den ikke før jeg var kommet på bussen og hørte en amerikansk dame bak oss "Does he expect us to step into the pond?". Turen nesten ødelagt, men hun kom seg visst på med livet i behold og skoene tørre.

Så kom noe av det mest uventede og spennende ved denne turen; Vindolanda. Jeg hadde sett dette navnet på reiseoversikten da jeg booket turen, men siden det ikke sa meg noe så festet heller ikke navnet seg. Men nå har det så absolutt gjort det, og det må jeg si var en interessant opplevelse. Vindolanda var et romersk fort sør for Hadrians mur. Man regner med at fortet var bebodd fra år 85 e. Kr. til 370 e.Kr. Vi gikk altså rundt i ruinene etter en 2000 år gammel liten landsby, og det var en spesiell følelse. For dette fortet var virkelig som en landsby. Riktignok var dets hovedfunksjon å huse krigere og beskytte mot angrep, men her levde også familier sine liv. De utførte håndarbeid, oppdro barn, praktiserte religiøse ritualer, besøkte puben, bygde badehus med avanserte fasiliteter for vanntilførsel, i det hele tatt; et helt samfunn.

Det var enkelt å finne fram blant ruinene og det var plassert ut flere informasjonsskilt som viste hva de forskjellige områdene hadde vært.

Ifølge min bror er det her jeg ville vært mest opptatt; på puben.

Den gang da...

Ruinene er i dag kontrollert av Vindolanda Trust som også står for den videre utgravingen på området. Og det var fascinerende (og imponerende) å observere disse menneskene i aksjon. For det første var det mange i pensjonsalder, og jeg leste på Vindolanda Trust sine hjemmesider at selv om de har 40 fast ansatte, så har de hundrevis av frivillige. Og som de fleste andre historiske severdigheter jeg har opplevd i Storbritannia, så er også Vindolanda Trust avhengig av private donasjoner for å bli ivaretatt.

Utstyret til de som holdt på med utgravingen virket primitivt i mine ulærde øyne; noe som så ut som en tesil og en liten spade, og det gikk mange trillebårlass frem og tilbake med sand/jord som var ferdig utforsket. Denne prosessen må nok skje i det små og ta den tiden det tar for å unngå å gå glipp den minste detalj. Men ifølge Vindolanda Trust så er per idag 24% av området ferdig utgravet, og man regner med å holde på i omtrent 150 år til. Da er man tålmodig! Men 150 år sammenlignet med 2000 er jo bare et blaff.

Hagen utenfor museet som hører til Vindolanda.

Dette er helt tilfeldige bilder fra museet, for det må rett og slett bare oppleves. Det blir ikke det samme å se et fotografi dessverre. Etter å ha vandret rundt blant ruinene er det spesielt å komme inn i museet og se redskap og utstyr, smykker sko, våpen, etc., og så tenke på at det var en del av folks liv for 2000 år siden.

Dette var datidens hårbørster. Og jeg utbrøt til min bror; "Tænk at di hadd kamma!", hvorpå han svarte tørt "Ja, det var da vel forfengelige kjærringer for 2000 år siden og".

Lunsj i både historiske og ikke- historiske omgivelser.

Muren imponerer store og små...

Nok en gang vakkert landskap utenfor bussvinduene. Det var en deilig, søvnig stemning på bussen på vei tilbake til Edinburgh. Det er liksom så rart at man blir sliten av å sitte på buss store deler av dagen, og så vandre noen timer blant ruiner og på et museum. Men hodet blir slitent likevel, og jeg vil si de aller fleste av passasjerene på bussen vår duppet av på hjemturen.

Noe jeg ikke fant ut før jeg begynte å jobbe med dette blogginnlegget var historien bak en av suvenirene jeg selv hadde kjøpt på museet, nemlig denne kjøleskapmagneten:

Da jeg leste på Vindolanda Trust sine hjemmesider kom jeg plutselig over et bilde av en utgraving som så kjent ut. Jeg fant ut at det var det samme som var på magneten min, og det var litt morsomt da jeg leste historien bak.  Det er en utskjært sandstein som viser en naken mannlig figur med et spyd, foran en hest eller et esel. Steinen ble funnet i mai 2021 av to frivillige fra Newcastle som hadde sin årlige tur til Vindolanda for å hjelpe til med utgravingene (som de hadde bidratt med i 15 år). Siden figuren er naken regner man med at det skal representere en gud. Spyd i venstre hånd kan bety at figuren er guden Mars (krigsguden, "God of war"), mens utskjæringene på hodet kan være vinger og bety guden Mercury (reiseguden, God of travel). Dette siste traff så klart meg, tenk at jeg muligens eier noe som representerer God of travel, en beskytter av reisende! I tillegg er hester og esler ofte assosiert med Mercury, så inntil noe annet eventuelt blir avdekket, så symboliserer denne kjøleskapmagneten for meg en beskytter.

Det andre jeg investerte i i Vindolanda; caps til Papsen.

Til tross for alle de flotte opplevelsene denne turen inneholdt, så ga den meg også litt savn og vemod. Det var så mye av min kjære tante i det vi opplevede, og mye jeg gjerne ville ha delt med henne. Som det at vi så puben hun hadde overnattet på. Men sånn er dette livet, sorger og gleder om hverandre.

Å tilbringe noen timer tilbake i historien kan gjøre nåtiden mer nyansert. Det forandrer ikke hverdagen min, men det kan gjøre at hverdagen kjennes mer meningsfylt. Vi har ikke bare tilfeldigvis endt opp her vi bor, generasjoner før oss har jobbet, kriget og utvandret gjennom hundrevis og tusenvis av år og gradvis skapt det samfunnet vi lever i i dag. Det gjør i hvertfall meg ydmyk.

E x