Det var tilfeldig at vi havnet i Kiltarlity, og enda mer tilfeldig at hjemmet vårt i 5 dager var et gammelt hønsehus. Jeg fant the Hen House gjennom et nettsted, og selv om jeg sier det var tilfeldig, så var det kanskje skjebnen som grep inn. For det var i hvertfall ikke en selvfølge at vi skulle ende opp her, og ha en drøm av et hjem ingen av oss kunne ha forutsett. Hønsehuset er en del av Belladrum Estate, et gods som i hovedsak er kjent på grunn av en musikkfestival (Belladrum Tartan Heart Festival). Eieren av godset er Joe Gibbs, og det har vært i hans familie siden 1857. Hønsehuset ble bygget av Joes far i 1914. Det var velegnet for hønsehold siden det hadde en slags kjele til oppvarming, noe som gjorde at hønene la egg også på vinteren. I dag er det ikke høns på Belladrum, og Joe sier i et intervju at han faktisk også er allergisk mot egg. Men hønsehuset egnet seg som ferieutleie, så etter å ha fått godkjent oppussingen og endring av bruken av bygningen, var det bare å sette i ga

Å reise alene betyr at man bare har seg selv å tenke på, og når noe uventet skjer er det stort sett også bare en selv som blir rammet. Når man reiser med typen så er det plutselig flere som rammes, og det har vært en ny opplevelse for meg. Med såpass mange reiser er det klart at jeg har min del med feil og uplanlagte hendelser, men heldigvis har det alltid gått bra til slutt, og det har kun gått ut over meg selv. Vi tok buss fra Inverness til Kiltarlity, på vei til et helt spesielt opphold: et hønsehus. Et oppusset sådan, men like fullt et gammelt gårdsbygg. Og Kiltarlity var et såpass avsidesliggende sted at selv taxisjåføren fnøs litt da jeg fortalte det på vei fra flyplassen kvelden før. Men vi ønsket et sted i huttiheita, og fikk nettopp det. På bussen tok jeg frem telefonen og sjekket at det var 5 netter vi skulle bo der, sjekket dato, og da sank innvollene i magen som en stein. Jeg hadde booket hønsehuset for dagen etter. Og der var vi på tur midt ut på landsbygda, uten et sted å

Jeg pleier å si at jeg har planlagt sikkert 200 reiser som jeg aldri har tatt. Det er en spennende hobby jeg har å se på reiser, gå inn på AirBnb og bare sette "hvor som helst" i søkefeltet og drømme meg bort. Men det er faktisk ikke så nøye om jeg faktisk får gjennomført alle disse turene, det er mer dagdrømmingen som gjelder. Jeg har reist mye i mitt liv, men ikke vært i mange forskjellige land. Om noen sier at for resten av mitt liv kan jeg bare reise i Storbritannia, eller kun Skottland, så er det noe jeg kunne levd meget godt med. Mange reiser har jeg altså sittet på forhånd og planlagt, men denne reisen skulle være "på loffen", uplanlagt og spontan, vi visste bare at vi skulle ende turen i Edinburgh på en bestemt dato. Men det skal jeg si ble en dyr affære. Det var ikke bare å sitte hjemme på Prærien å vurdere priser opp mot hverandre, eventuelt endre litt på reisedatoene i ro og mak. Når vi først var kommet oss til et sted, måtte vi jo også ha en plass å bo.

Er man først i London, kan man gjerne ta seg en tur til Hyde Park. Og er man først i Hyde Park kan man gjerne ta seg en piknik.  Hyde Park har er flateinnhold på hele 1,4 kvadratkilometer, så det er nok av plass til å boltre seg for  både store og små. Parken ble etablert av Kong Henrik VIII i 1536, men da som privat jaktmark for kongen selv og hoffet hans. Men i 1637 gjorde Karl I parken fritt tilgjengelig for vanlige folk, og den ble raskt meget populær. Det er den fortsatt, og det er noe for enhver smak: enten du vil jogge langs en av de mange småveiene eller rundt vannet, leie en robåt på den kunstige innsjøen Serpentine, kikke på endene og gjessene, gå på julemarked, se på rosehagen, eller rett og slett slappe av på en benk med en pint.  Vi måtte ta en kikk på Buckingham Palace også siden vi var så nært, men ble altså ikke invitert inn til Kong Charles av en eller annen grunn. Han hadde vel viktigere ting å bedrive tiden med enn en kopp te med to norske turister.  Kan ikke unngå å

Det er mye å oppleve på de mest ukjente steder.  Siden vi ikke hadde noen plan for vårt Storbritannia- eventyr, ble det ganske tilfeldig at vi havnet akkurat i Maidenhead. Vi landet på Heathrow flyplass, satte oss på Café Nero og planla neste steg. Jeg Googlet litt rundt, så dukket Maidenhead opp, dit gikk det tog fra Heathrow om 50 min, og dermed var det bestemt.  Da vi først kom frem til Maidenhead hadde vi en lang reisedag bak oss, med en rekke omveier, både ventede og uventede. Men da vi omsider kom ut fra stasjonen på dette nye stedet, må jeg si universet virkelig belønnet oss; like over gata fra jernbanestasjonen lå en pub, hotellet vårt og en dagligvarebutikk. Vegg i vegg! Vi kunne bare gå fra det ene til det andre uten store anstrengelser, og stemningen var straks på topp igjen. Men først; Endelig en en iskald pint på britisk jord. Livet er herlig! På den første dagen i Maidenhead gikk vi på oppdagelsestur.  I parken Braywick var det mange turstier, idrettsbaner, og til og med