Å reise alene betyr at man bare har seg selv å tenke på, og når noe uventet skjer er det stort sett også bare en selv som blir rammet. Når man reiser med typen så er det plutselig flere som rammes, og det har vært en ny opplevelse for meg. Med såpass mange reiser er det klart at jeg har min del med feil og uplanlagte hendelser, men heldigvis har det alltid gått bra til slutt, og det har kun gått ut over meg selv.
Vi tok buss fra Inverness til Kiltarlity, på vei til et helt spesielt opphold: et hønsehus. Et oppusset sådan, men like fullt et gammelt gårdsbygg. Og Kiltarlity var et såpass avsidesliggende sted at selv taxisjåføren fnøs litt da jeg fortalte det på vei fra flyplassen kvelden før. Men vi ønsket et sted i huttiheita, og fikk nettopp det. På bussen tok jeg frem telefonen og sjekket at det var 5 netter vi skulle bo der, sjekket dato, og da sank innvollene i magen som en stein. Jeg hadde booket hønsehuset for dagen etter. Og der var vi på tur midt ut på landsbygda, uten et sted å bo for natta. Jeg delte slukøret nyheten med typen, og begynte umiddelbart å utforske alternative muligheter. Men ingenting var ledig på dette lille stedet på så kort varsel. Så jeg fant ut at vi måtte jo bare gå av bussen på planlagt sted, og det var ved butikken, eller "Village Centre" som det sto på kartet. Så fikk jeg planlegge videre der.
Og Village Centre i Kiltarlity er alt i ett: posthus, café og en liten butikk med det mest nødvendige. Der gikk jeg inn og snakket med mannen i kassa, forklarte problemet, og han satte straks i gang å ringe noen han kjente som drev en AirBnb. Og han var veldig forståelsesfull og fortalte at det var lett å gjøre feil, og han hadde selv booket en hytte i Frankrike med kona, og da de kom dit fant de ikke noen hytte i det store hele. Innen vi forlot butikken hadde vi et sted å bo, fikk skyss med et eldre par, og typen hadde ordnet scones og cappuccino til meg.
Ting begynte å løse seg, men jeg må si jeg kjente det i magen der ja.
Fra det øyeblikket vi kom gjennom porten til husverten vår, Lexi, kjente vi oss varmt velkommen. Hun sto der med 10- 12 høner og viste oss hytta vi skulle bo i. Et utrolig sjarmerende sted, og med nydelig utsikt fra terrassen. 6 ferske egg sto på benken og ventet på oss, og alle fasiliteter var tilgjengelig for å lage seg litt mat på kjøkkenet. Hun skjønte hvor stresset jeg hadde vært og sa noe som jeg tror må være min favorittfrase i dette landet:
"make yourself a cup of tea" (og hun sa sikkert en
"Darling" også)
, så skulle hun komme å snakke med oss etter hvert.
Jeg trengte tre store kopper med te på terrassen i vårt nye hjem før skuldrene var nede på vanlig nivå. Men da var det gjort, og alt kjas og mas kom på avstand og ble erstattet av fred og ro, skotsk høyland, og høner.
Husvert Lexi sa at hønsehuset vi hadde booket for i morgen var kanskje mer stilig enn hennes hytte,
"but we've got the view". Og det hadde hun helt rett i.
På kjøkkenhylla sto det en slags nøtteblanding som var til å mate grevlingene med om man ønsket det. De kom frem etter mørkets frembrudd fortalte Lexi, og kunne komme veldig nært innpå hvis de ikke ble skremt. Og dette måtte vi jo prøve, så vi ventet til det ble mørkt, og jammen kom det ikke tre stykker opp på terrassen vår og forsynte seg.
Vanskelig å få noe godt bilde, jeg var så redd for å lage lyd og skremme dem bort igjen.
Lexi var en kunstnerisk dame, og drev med både keramikk, maling og håndarbeid. Og ved siden av der vi bodde hadde hun et lite verksted, og dagen etter skulle hun på en utstilling.
Jeg kjøpte en kopp hos henne som hadde så fint navn: Highland view. Det er et fint minne å ha når man sitter hjemme igjen på Prærien med kaffekoppen og minnes små landsbyer og livlige mennesker i Skottland.
Lørdag 31. august skulle vår egen Prinsesse Märtha Louise gifte seg med sin Durek. Jeg hadde planlagt at jeg skulle se hele begivenheten på terrassen med te og scones, med finkjolen på og lommetørkle klart. Er det prinsessebryllup så er det prinsessebryllup.
Nå ble selve opplevelsen av å se bryllupet noe amputert grunnet disse berømte rettighetene som ikke norsk presse hadde. Så det var en litt spesiell måte å følge med på en vielse hvor jeg egentlig ikke ante noen ting før det kom opp på VG at nå hadde de gitt hverandre sitt ja. Ikke akkurat som andre kongelige bryllup jeg ivrig har fulgt med på, men så har jo alltid disse to gått sine egne veier.
Uansett, da Hello! Magazine dukket opp i bladhylla,
fremst til og med, så kjente jeg meg nesten litt starstruck der jeg sto mitt i skotske huttiheita og beundret vår norske prinsesse.
Vi snakket om hva folk lever av i området her, og typen sa det enkelt: Kyr, høns og kunst. Og det kunne ofte virke sånn, for det var virkelig mange kyr, enda flere sauer og høns rundt omkring, og variert kunst og lokalt håndverk. Selv i den bittelille butikken i Kiltarlity var det mulig å kjøpe kunst og håndverk fra lokale aktører.
Hit kan jeg gjerne komme tilbake, det ble virkelig en opplevelse på så forskjellige måter, men det er positivt ment.
E x
Kommentarer
Legg inn en kommentar