Idyll i ukjente Maidenhead

Det er mye å oppleve på de mest ukjente steder. 

Siden vi ikke hadde noen plan for vårt Storbritannia- eventyr, ble det ganske tilfeldig at vi havnet akkurat i Maidenhead. Vi landet på Heathrow flyplass, satte oss på Café Nero og planla neste steg. Jeg Googlet litt rundt, så dukket Maidenhead opp, dit gikk det tog fra Heathrow om 50 min, og dermed var det bestemt. 

Da vi først kom frem til Maidenhead hadde vi en lang reisedag bak oss, med en rekke omveier, både ventede og uventede. Men da vi omsider kom ut fra stasjonen på dette nye stedet, må jeg si universet virkelig belønnet oss; like over gata fra jernbanestasjonen lå en pub, hotellet vårt og en dagligvarebutikk. Vegg i vegg! Vi kunne bare gå fra det ene til det andre uten store anstrengelser, og stemningen var straks på topp igjen.

Men først;

Endelig en en iskald pint på britisk jord. Livet er herlig!

På den første dagen i Maidenhead gikk vi på oppdagelsestur. 

I parken Braywick var det mange turstier, idrettsbaner, og til og med en kirkegård. 

Treutskjæring av kunstneren Nick Garnett. 

Gravstøtte med gassballong. Man kan minnes sine kjære på mange vis. 

Arbeidssko, roser og ølbokser. Men selv om det hele var litt uvant for oss, opplevdes det som både rørende og givende å gå rundt på denne kirkegården. Mye var rart, men alt bar preg av kjærlighet og savn (og ofte en dose humor).

Fortsatt Dronning Elizabeth II sitt monogram på postkassa. 

Det er flere teorier rundt bakgrunnen for navnet Maidenhead. Men selve ordet kan komme fra det angelsaksiske språket hvor "maiden" betyr "new" og "hythe" betyr "wharf" (brygge). Det kan bety at navnet henger sammen med byggingen av en ny brygge. Men som sagt, det er flere teorier hvordan dette sjarmerende stedet fikk sitt navn.

Jernbane- bruen.

På kvelden skulle Bodø/Glimt spille mot Røde Stjerne (Beograd) og typen hadde snakket med personalet på puben "vår" og de skulle faktisk vise kampen live på tv. Dette var såpass unikt at til og med jeg ble med for å se på. Og tro det eller ei, selv om jeg også brukte tiden på mobilen for å planlegge reisen videre, så ble også blikket mitt trukket mot kampen. Og det var noe helt spesielt å sitte der, to norsker på en pub midt i England, og høre britiske kommentatorer uttale "Glimt" og "Saltvik" for å nevne noe. Faktisk veldig artig å få oppleve.

Jeg fikk også oppleve hvor internasjonalt fotball er. På nabobordet vårt satt det et par som gikk litt fra og til, spilte dart innimellom og tok seg et par pints. Mens dama var ute en tur satt mannen og fulgte med på fotballkampen. Det nærmet seg slutten, og mannen skjønte åpenbart at det gjaldt å heie på de gule og det begynte å haste. Og så kommenterte han for seg selv "Pass, pass, pass!" og engasjerte seg i en fotballkamp mellom to lag hvor i hvertfall det ene sannsynligvis var helt ukjent for ham (men hva vet jeg, det er så mye i denne fotballverdenen jeg ikke skjønner meg på). Men det hele gjorde meg så glad, det er virkelig noe universelt over denne fotballen, noe som forener og splitter mennesker så til de grader.

Nå gikk ikke kampen som ønsket, og et tap er alltid vanskelig å svelge for hardbarka supportere. Men kvelden videre ble tross alt fin, og tapet ble etter hvert glemt litt.

Skilt på damedoen på puben. En veldig god ting egentlig: dersom du er på en date og det kjennes ubehagelig, kan du henvende deg til ansatte i baren og spørre etter "Angela" som er et kodeord for å signalisere at man trenger hjelp. Og de ansatte vil hjelpe en å komme seg ut på en diskret måte og få en taxi hjem. 

Morgenstemning i Maidenhead, og varmt nok til å ta mårrakaffen ute. Dette er på en pub midt på High Street, og selv om klokka ikke var mer enn 10 så var det nok av folk som allerede var godt nedi dagens første (eller 3.) pint.

Etter å ha fått oppleve Maidenhead, tok vi like gjerne toget inn til London. Der hadde vi piknik i Hyde Park, og prøvde å hilse på Kong Charles. Han tok ikke imot besøk, men jeg hadde i hvertfall prøvd. 

E x