Nytt blikk i Southall
Årets høstferie er en oppdagelsesreise i Storbritannia. Kjæresten og jeg ønsket å reise rundt på lykke og fromme for å oppdage nye steder i dette allsidige landet. Det eneste som var booket på forhånd var fly til London, og fly fra Edinburgh. Ellers har alt mellom de datoene vært helt ukjent. Det eneste vi har hatt ønske om var en liten, koselig landsby i England og Loch Ness i Skottland. Så på avreisedagen var det knyttet stor spenning til hvor ferden kom til å gå.
Først ble det en litt kronglete start da kabinansatte i SAS gikk ut i streik. Men vi ble ombooket så vi kom oss dit vi skulle til slutt, bare med en liten omvei med propellfly via Helsinki (!). Det var for såvidt hyggelig å oppleve at reisende gratulerte de ansatte da vi passerte når vi skulle av og på. De hadde grunn til å streike, og vant fram.
Da vi landet på Heathrow var vi slitne etter reisen, men klar for å pønske ut hvor første stopp på ferden skulle bli. Vi satte oss ned på en café og begynte å se på hvor det gikk tog, og fant ut at Maidenhead hørtes både ukjent og interessant ut, og det gikk et tog innen en time. Som sagt så gjort.
Men på turen til Maidenhead skulle vi bytte tog i Hayes & Harlington (som vi heller ikke hadde hørt om), og der ble det litt ventetid. Mens vi sto og ventet kom en stasjonsansatt bort og pratet litt med oss, og var overrasket over reisemåten vår, og at vi ikke hadde noe spesielt mål. Han anbefalte oss heller å dra til Southall fremfor Maidenhead, og sa at der var det masse Bed & Breakfaster som kunne være aktuelle for oss og som ikke var så dyre. Og jeg fikk min "eventyr-hatt" på og tenkte at dette var sikkert skjebnen, her var det et helt tilfeldig møte som skulle lede oss til drømmestedet vi aldri ville tenkt på å reise til på egen hånd. Så vi byttet plattform, tok toget de minuttene det tok til Southall, og gikk av.
Men hvis skjebnen hadde en mening med at vi skulle oppleve Southall, så var i hvertfall vi blinde for det budskapet på vår oppdagelse av England. Fra vi kom ut fra togstasjonen var det som å komme inn i et annet land. Inn i India.
Man kan jo tenke at dette var mye mer spennende enn det vi opprinnelig hadde sett for oss, men vi følte oss rett og slett ikke så komfortable der vi gikk gatelangs med sekkene våre, slitne etter reisen og ikke ante noenting. Det var helt andre butikker og restauranter, det luktet krydder og indisk mat, men det som gjorde det virkelige utslaget var da vi spurte om hvor nærmeste pub var, og den første personen ikke visste, og den andre trodde ikke det var noen i nærheten. I England! Jeg var nesten sjokkert, vanligvis går man ikke mange meterne før man møter på en "O'Neills" eller "The rose". Men i søket etter overnatting og noe kaldt å drikke, skjønte vi etter hvert at her hørte vi ikke hjemme. Det var bare å innse det, jeg hadde tredd drømme- hatten langt nedover øynene, og nå måtte vi bare se klart og handle fornuftig. Vi tok toget til den opprinnelig planlagte destinasjonen, Maidenhead. Men jeg tenkte der og da at dette ville det bli interessant å skrive om. Det er alltid spennende med steder som overrasker en, og det er mye å lære, spesielt når det er mye som oppleves som fremmed og ukjent.
Også togskiltet bar preg av at vi var på nye veier.
Etter et søk på det store Internettet lærte jeg at Southall også omtales som Little Punjabi eller Little India og har vært et sørasistisk knutepunkt siden 1950- tallet. Ikke rart vi følte oss fremmede! Southall har også et av de største sikh- templene utenfor India.
I en av hovedgatene ligger Southall Market som selger ferskvarer, krydder, smykker og antikviteter. I filmen "Bend it like Beckham" ("Skru'n som Beckham") foregår en del av handlingen i Southall.
Hva man lærer, selv når man minst venter det. Nå tenker jeg at man burde reise tilbake til Southall og faktisk se seg ordentlig rundt. Nå er jeg mer forberedt og kan se på området med nysgjerrighet i steden for skepsis. Og det er et mye sunnere utgangspunkt, man har godt av å få åpnet øynene under drømme- hatten.
E x
Kommentarer
Legg inn en kommentar