Storbyliv og underlige komplekser

For seks år siden bodde jeg i to uker hos en dame i East Village på Manhattan, New York. Det ble et veldig gledelig opphold, og vi holder kontakten fortsatt. En kveld tok hun meg med til yoga- senteret sitt, og vi tok en yogatime sammen. Det ble en interessant opplevelse på flere måter:

"De aller fleste av oss kvinner har et helt lite leksikon av små og store komplekser, og vi tror så klart at alle rundt oss også legger merke til dette. Men visste dere at vi også har komplekser for "back fat"? Dette var nemlig ny informasjon for meg, jeg visste ikke engang hva det var for noe inntil i går. For i går var jeg nemlig med Theresa på yoga, og det var ganske intenst, men veldig god trening. Og da Theresa og jeg satt i cafèen på yogasenteret og drakk vann etterpå, så sa hun at det ikke engang var av de mest intense timene (kan bare forestille meg hvordan de må være!). Men hun sa hun prøvde å gå to ganger i uka på yogasenteret, "And my back fat has been reduced". Og jeg så spørrende på henne; "Back fat?".  Og jeg ble forklart at det er den "klumpen" som blir mellom bh-en og skulderbladene når man bruker bh. Først måtte jeg le litt, men jeg skjønte fort at dette var seriøst. Og jeg sa at så klart så var det viktig å holde seg i form og ha en noenlunde sunn kost, men man skulle jo ha det godt også. Og jeg fortalte om mine to kompiser i London, Pieter og Elmar, som en gang sa at noen mennesker spiser for å leve, andre lever for å spise. Jeg tilhører definitivt de siste, men for å kunne nyte og spise god mat, drikke og snacks, så må jeg også være aktiv. Og det er det jammen meg verdt, tenk så mye hygge man skaper når man samles rundt et godt, hjemmelaget måltid i godt selskap! Men ca. midtveis i dette foredraget så det ut til at jeg hadde mistet Theresa. Så jeg avsluttet med "Life's too short to not have a little back fat".  Og den konklusjonen satte endelig punktum for ryggfett-diskusjonen! :-)".

 

Men Theresa lærte meg så mye mer enn kroppslige rariteter, ikke minst så ble hun en uventet venninne i det vanskelige førsteåret etter et dødsfall i familien. Og så var det noe med det å oppleve New York hos noen som faktisk bodde der, og kunne fortelle meg om akkurat det stedet hvor man kunne kjøpe nykvernet, colombiansk kaffe, eller den restauranten hvor de hadde byens beste fisk. 

Jeg fant Theresa på AirBnb, og slik så stuen hennes ut. I tv-serier ser ofte New York- leilighetene store og romslige ut. Realiteten er virkelig en helt annen, og man må utnytte det man har av plass på best mulig måte. Jeg har ikke bilde av badet hos Theresa, men det var et vanlig storby- bad. Og jeg har vært i New York flere ganger, men har enda til gode å være på et bad med god plass (og her er ikke hotell inkludert). Man dusjer stort sett oppi badekaret, kan nærmest vaske hender og tisse samtidig, og toppen av doen brukes som hylle i mangel på nok vanlige hyller og skap. Det meste blir en vane, så også små bad. Et absolutt luksusproblem i det store bildet.

Jeg fikk til og med egne tøfler!

"Jeg har alltid likt å vandre med en viss høy hastighet, og på flyplasser så går jeg ofte ved siden av rullebåndene fordi det er kjappere (og godt å strekke litt på beina). På vei til yogatimen i går så sa Theresa " You walk fast, you'll fit right in". Og det må ha vært i selve New York hun mente, for under selve yogatimen følte jeg meg definitivt som den klumsete nybegynneren. Men det var helt greit, jeg hadde stort utbytte av klassen likevel. Men det var et par ganger assistenten til læreren tok seg en runde rundt i rommet, og kom bl.a bort til meg og rettet på skuldrene og nakken. Og helt til slutt så skulle vi ligge rett ut på gulvet og finne roen, og plutselig kom assistenten bort til meg med en krem på hendene (som luktet nydelig!), og masserte så nakken min noen sekunder. Og jeg tenkte; "Va da så dårli stellt!" Men hun tok heldigvis runden rundt i hele rommet så alle fikk sin tur. Puh! :-) Og det ble en veldig god atmosfære i rommet, alle var avslappet og det luktet så godt, i tillegg til behagelig musikk på anlegget. Og da alle satte seg opp, så gikk det noen sekunder før de stemte i en "ooooommmmm". Og jeg trodde først det kom fra musikken, men neida. Og jeg stemte også i, og det dirret i brystkassa, som om jeg hadde åpnet og løsnet på noen spenninger som hadde ligget og murret der. En veldig spesiell, litt rar, og givende seanse."

 

Her er noen litt mer "vanlige" glimt fra tilværelsen "over there";

Central Park.

Godt selskap til kaffestunden.

Flatiron Building.

Times Square.

Og apropos å være fornøyd med den kroppen man har;

Synes denne er fin. Vi sammenligner oss med kjendiser som ikke engang selv ligner på den du ser på forsiden av ukebladene og på tv- skjermen.

E x