Auditionvåren 2007
Noe av det jeg savner minst med å være skuespiller er auditionene. Man er i en så sårbar og krevende situasjon hvor noen mennesker sitter og skal bedømme deg og din innsats. Men auditions er uunngåelig dersom man vil kapre roller, og etter hvert som man får mer erfaring så er man om ikke annet litt bedre rustet enn når man er helt fersk i bransjen.
Noen av mine første større auditioner skjedde i 2007 mens jeg gikk på Follo Folkehøgskole. Det var intet mindre enn Liverpool Institute for Performing Arts (Paul McCartney- skolen, eller Lipa) og Teaterhøgskolen i Oslo. Det var to fryktelig nervepirrende opplevelser, men begge to ga meg en enrom mestringsfølelse da det hele var overstått. Ingen av auditionene resulterte i inntak på skolene, men noen gode historier til bloggen ble det tross alt;
"På lørdag var skola på en utdanningsmesse i Lillestrøm. Der gikk jeg forbi en stand for LIPA (Liverpool institute for performance arts---->http://www.lipa.ac.uk/, eller Paul McCartney- skolen) og begynte å bla i en brosjyre. Jeg snakket litt med damen som sto der og spurte om skolen og fagene de tilbudte. Så sa hun at det var audition i morgen hvis jeg ville komme. Jeg bare lo litt og skulle egentlig gå videre, men så sa Elisabeth (i klassen) "Du må søke!". Og det endte med at vi satte oss på gulvet i et hjørne og jeg fylte ut søknaden og så leverte jeg den til damen fra LIPA. Hun bladde fort gjennom, så på hva jeg hadde gjort før, og så skrev hun på en lapp adressen til hotellet der auditionen skulle være, "See you 12 o`clock tomorrow then" sa hun, og handlingen var et faktum; jeg skulle på audition om under 20 timer!! Jeg fikk en liste over Shakespeare- monologer som jeg kunne velge blant, en av dem skulle jeg altså kunne til søndag, i tillegg til en sang og en egen greie på rundt 2 min. Så jeg satte i gang og pugget Shakespeare, og så fant jeg ut at min "egne greie" skulle være en del av fortellerteateret jeg hadde på videregående (Keiserens nye klær)."
Om ikke annet; å tenke at jeg skal gjennomføre en audition hvor man skal fremføre Shakespeare og har under 20 timer på å øve...det kjennes omtrent like vilt som da jeg bestemte meg for å hoppe i fallskjerm i 2009. Men man ska jo ha trua!
"Jeg kom til Hotell Bastion (5min. fra Oslo S.) halv 11, og det var bra jeg hadde god tid for det viste seg at auditionen begynte kl. 11. Det var 5 andre utenom meg der. Vi fikk alle hilse på Darren, som fortalte oss om auditionen og ga oss klistrelapper som vi skrev navnet vårt på. Så skulle vi ha felles oppvarming av stemmen og så gikk vi inn en og en for å synge. Det var bare en mann som satt og skulle høre på oss, og han noterte underveis. Sangen gikk greit, jeg sprakk da jeg kom opp i høyden, men ellers greit.
Så skulle vi vise fram vår egen greie og monologene. Igjen gikk vi inn en og en. Jeg var nummer 5. Shakespeare gikk til helvete for å si det sånn. Jeg sto på badet noen minutter før og gikk gjennom hele greia. Og da jeg kom inn spurte mannen om jeg trengte teksten i hånda da jeg sa at jeg bare hadde hatt siden i går å øve, men jeg sa jeg trodde det gikk greit. Men da jeg satte i gang glapp teksten for meg gang på gang og mannen måtte flere ganger gi meg begynnelsen på en setning eller det ordet jeg lette etter. Fortellerteateret gikk bedre, bortsett fra at jeg etterpå fant ut at jeg hele tiden hadde uttalt "emperior" feil (som i "the Emperior's new clothes"), jaja.
Det virket ikke som mannen hadde tenkt å gi meg noen tilbakemelding. Men da han hadde notert ferdig sa han "I enjoyed your story, you had several interesting characters". DET tok jeg med meg, det var jo veldig positivt med tanke på den ekstremt korte forberedelsestiden jeg hadde hatt."
Samme våren sto Teaterhøgskola for tur:
"Vi er tre i klassen som har vært på audition; Norunn, Helene og meg. Norunn hadde samme dag som meg, og vi tok toget til Oslo sammen halv 8. På toget skrev jeg melding til Tom: "Vess da går rekti dårli me me, vell e gjerne få testamenter alle sakern mine te Frelsesarmèen", jeg var virkelig nervøs med andre ord. Heldigvis at jeg hadde Norunn sammen med meg, så gikk det fort å finne trikken til Grünerløkka og Teaterhøgskola.
Inne på skola var det skiltet hvor vi skulle og klokka 9 ble alle samlet på en av scenene (de hadde visst 9 eller 10 scener på skola). Jeg vil tippe vi var rundt 40 stykker på audition den dagen. Skola har holdt audition i flere dager, så jeg vet ikke hvor mange som har vært på audition totalt. Først ble det foretatt opprop og så ble vi presentert for juryen. Norunn kjente igjen flere av de seks jurymedlemmene, to av de hadde visst vært med i "Hotell Cæsar". Jeg kjente igjen en fra NRK- serien "Brigaden".
Det fantes flere øvingsrom på skola, de var ganske fancy og det lyste rødt i en lampe utenfor hvis de var opptatte. I hvert rom var det et piano og et stereoanlegg. Norunn og jeg gikk for å øve for oss selv. Etter en stund gikk jeg inn i Norunns øvingsrom og vi viste monologene til hverandre. "Du er så flink" sa hun da jeg var ferdig, og jeg kjente at til tross for nervene, gjorde det godt å høre det akkurat da. Vi satt lenge og snakket sammen, det var en ganske absurd opplevelse for begge to. Vi lurte litt på hvorfor vi egentlig utsatte oss for dette, men det var jo en erfaring.
Halv 12 var det oppvarming. Vi hoppet litt og ble varme i kroppen og vi lagde litt lyder for å få stemmen i gang. Litt over 12 begynte selve auditionen. Jeg var den siste på min gruppe, og magen min var snudd litt opp ned. En mann kom ut fra Scene 8 og tok meg i hånda. Jeg tok også de to andre jurymedlemmene i hånda da jeg kom inn, jeg hadde tenkt litt på forhånd om jeg skulle gjøre akkurat det, men det falt seg heldigvis naturlig for meg. Først spurte de hva jeg skulle fremføre og jeg fortalte at det var en monolog fra "Seinsommardansen" av Brian Friele, og det var en av Rose Mundys lange replikker. "Bare begynn når du er klar og finner konsentrasjonen". Og jeg satte i gang. Da jeg først hadde sagt de første ordene, kom de andre automatisk, jeg fikk heldigvis ikke jernteppe. Etterpå sa ikke juryen noen ting, så man har ingen anelse når man går om hva de synes. I forhold til hvordan det har gått når jeg har øvet for meg selv, synes jeg det gikk bra. Men som sagt, jeg har ingen anelse hva juryen synes."
Seiersfølelsen var stor, og det første jeg gjorde da jeg kom ut var å ringe to kjære familiemedlemmer. Deres oppspilthet gjorde meg omtrent sprekkeferdig! Og selv om jeg ikke kom inn, så tar jeg med meg disse gode følelsene. Og som min gode lærer Tom sa til meg; "Det er jo en halv person som kommer inn i året", og det er jammen ikke så langt fra sannheten.
Kommentarer
Legg inn en kommentar