Fra The Shard til The Shire
Midt i den første Corona- perioden, da det aller meste fortsatt var usikkert, og vi hadde mange restriksjoner og ingen vaksiner....akkurat da fikk jeg en helt fantastisk bursdagsgave fra min kjære bror: billetter til Royal Albert Hall hvor Royal Philharmonic Concert Orchestra skulle fremføre filmmusikken til den første Ringenes Herre- filmen: The Fellowship of the Ring.
Dette er konsertens slutt, og alle aktørene tar imot velfortjent applaus.
Da folk rundt meg begynte å reise seg for å gå, måtte jeg bli stående en stund for å samle meg. Og imens jeg tørket tårene og lot folk passere var det en som sa "So see you for "Two towers"? Noe som kan tyde på at det også vil bli en konsert med andre og tredje filmen også. Jeg sa bare "Absolutely!", sånn i tilfelle.
E x
Dette var altså i 2020, og konserten skulle være i oktober. Ingen ante noen ting om hvordan pandemien kom til å utvikle seg, så der og da regnet vi vel egentlig med at vi kom til å befinne oss i London i oktober, klare for Royal Albert Hall. Men man kan vel trygt si at akkurat sånn gikk det ikke. Men i motsetning til en del andre arrangementer som ble utsatt "bare" et år, så ble faktisk denne konserten utsatt kun èn gang, og det var til mai 2022. Og sånn sett var jo arrangørene faktisk litt forberedt på at dette ikke kom til å være over innen et år, og nøyde seg ikke med bare noen måneders utsettelse. Det er sikkert andre grunner til at det ble som det ble, men alt er uviktig når mai 2022 endelig kom, og vi endelig skulle på konsert!
Jeg hadde ikke helt tenkt på og forberedt meg på at også rulleteksten til filmen kom til å være med, og den involverer artisten Enyas nydelige "May it be". Og da jeg hørte de første tonene av denne sangen, da raknet det for meg og tårene trillet. Solist hadde de så klart også, og en klokkeklar herlighet av en stemme, som bare smøg seg inn i øregangene.
Et siste øyeblikk for å nyte utsikten for hundrede gang i The Shard.
Selv såpass nært Royal Albert Hall var vi heldige å finne en restaurant med god plass, god mat, god vin. 100% vellykket kveld så langt.
Selve bygget er fra 1871, og er oppkalt etter Dronning Viktorias ektemann; prins Albert. Selve fotomodellen er fra 1973 og er kjent som min kjære bror.
Jeg har sett denne konsertsalen på tv utallige ganger, og det var nesten litt uvirkelig å plutselig sitte her selv.
Bare noen uker før hadde det vært en prisutdeling her hvor bl.a. norske Renate Reinsve var til stede sammen med flere fra filmen "Verdens verste menneske". Dette bildet er fra Reinsves egen Instagram- konto, og det kriblet i magen ved tanken på at jeg skulle befinne meg i nøyaktig samme sal (kanskje ingen overraskelse; jeg er en filmnerd ja!).
So ready!
Selve konserten var rett og slett en drøm. Bare koret var rundt 100 stykker, og for en lyd...for en lyd! Alt holdt tett sammen av dirigenten, Ludwig Wicki, og gled sømløst fra begynnelse til slutt. Heldigvis har jeg sett selve filmen utallige ganger, for jeg klarte nesten ikke bestemme meg hvor jeg skulle hvile blikket, det var en fryd å oppleve så mange dyktige musikere på en gang. I tillegg hadde man lengtet etter slike kulturelle opplevelser hele pandemien, så bare det ble et ekstra høydepunkt.
Greatest times in the greatest company!
Da jeg var vel under dyna oppe i skyene i The Shard, ordnet min bror så jeg hadde jeg den ultimate bakgrunnsmusikken å sovne til; Enya- May it be. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene denne festaftenen.
Fra Royal Albert Halls kanal på YouTube, utrolig interessant å få et lite glimt av hva som skjer i kulissene før en sånn enorm konsert. Det ligger jammen noen arbeidstimer bak!
Magisk.
En drømmekveld man sent vil glemme<3
Kommentarer
Legg inn en kommentar