En epoke er over

Etter 18 år var det på fredag min aller siste arbeidsdag på Coop Marked Moldjord. Det er mye som er helt merkelig med den setningen, både at det virkelig har gått 18 år siden den spede begynnelse i butikkyrket for meg, men aller mest at en viktig og elsket nærbutikk stenger dørene. Det er vanskelig å ta innover seg.

Riktignok var himmelen grå på denne siste dagen, men dagen ble absolutt så fin som den kunne med tanke på omstendighetene.

Da jeg hadde min første arbeidsdag her, i juni 2005, var jeg en redd og usikker 18- åring med lav selvtillit. Jeg var innstilt på å være "bortgjemt" på lageret og jobbe med mitt der. Men heldigvis hadde jeg både sjef og kollegaer som hadde andre planer. De hadde sett potensialet i denne jenta, og "lurte meg" inn i butikken og til kasseområdet. Det er mange dager i livet som ikke setter spor og som går i glemmeboka, men jeg husker så godt den første dagen på butikken. Jeg var virkelig så nervøs, jeg var jo vant til tanken at jeg ikke kunne noe og ikke var bra nok. Så tok min kollega meg med i kassen, begynte å skru på skjermer og maskiner og sa at dette var nesten som en cockpit. Jeg fikk opplæring i kassesystemet, ekspederte noen kunder, hadde mange spørsmål, men alltid noen i nærheten å spørre.

Sakte, men sikkert skjedde det en utvikling. Jeg begynte å kjenne på en følelse av at dette er noe jeg får til, eller enda villere; jeg er kanskje litt god til dette. For en følelse! Selv med kommentarer fra kunder som ikke var hyggelige, og som jeg kom gråtende hjem til mamma med, så fortsatte jeg å møte opp. Dag etter dag, og vips så hadde sommeren gått. Men noe hadde skjedd. Etter hvert spøkte mine kollegaer med at de nesten måtte taue meg bort fra kassa for å ta pause.

Så kom jeg tilbake sommer etter sommer, og det var alltid hyggelig første jobbdag da kundene sa at det var et sikkert sommertegn og "No e sola kommen!". Da glemmer man fort de negative kommentarene (for sånn er dette livet, man kan rett og slett ikke gjøre alle til lags).

Jeg flyttet til Beiarn igjen i 2012, og var etter hvert innom alle avdelingene med bestillinger, var butikksjef noen måneder, opplevde at stormen Ole rev av butikktaket og vi måtte holde stengt i 3 måneder, vi ble fusjonert inn i Coop Nordland, og utfordrende dager under pandemien. Men enda mer enn de store hendelsene, er det de mange små som har gjort inntrykk. Den delen vi har fått ta i folk sine liv, både i glede og sorg. Kunder som trengte noen som bare ga dem et smil og et "hei", de som nylig hadde mistet noen og tok første butikkturen (på et lite sted kan det ofte kjennes vanskelig, man er så synlig), de som satt rundt kaffebordet og diskuterte tingenes tilstand både i bygda og i verden utenfor, køen foran grillen hver eneste fredag, alle klemmene man har fått, rusebukettene, konfekteskene og julekortene. Vi har opplevd å miste gode kollegaer så alt for tidlig, og kollegaer har opplevd å miste noen av sine aller nærmeste. Den dagen da mamma skulle begraves var butikken stengt under selve begravelsen siden alle de ansatte ønsket å være der. Bare jeg tenker på det nå, 9 år etter, får jeg fortsatt gåsehud og blir inderlig rørt.

Dream Team

Midt i tomheten kan jeg ikke annet enn å kjenne takknemlighet over at jeg fikk være med på denne reisen i livet. Den har vært med på å forme meg til den jeg er i dag, og jeg kjenner at jeg faktisk har betydd noe for noen.

Vår "Tenke globalt, handle lokalt"- kampanje tok Coop- uniformen rundt i hele verden, til og med Afrika!

Korpset i Beiarn, Tempo, spiller opp på butikktrappa.

Hvilken reise, hvilke mennesker<3
 

E x