Den lille boken om den store gleden

"Hvis du kan gjøre noe med det, 

hvorfor er du lei deg?

Hvis du ikke kan gjøre noe med det, 

hvorfor er du lei deg?"

~

"Hvordan kan vi le hjertelig når det er så mye lidelse rundt oss?"

Da min kjære far fikk "Gledens bok" i julegave, var jeg kjapp å spørre om å få låne den. Dalai Lama og Desmond Tutu. En buddhist og en kristen. Forfatteren, Douglas Adams er jødisk. Sammen forteller de oss hvordan vi kan bringe mer glede inn i livet, takle motgang og være et godt medmenneske. Det høres ut som en klisjé, og på mange måter så beskriver boka ting som egentlig burde være en selvfølge. Men klarer vi å leve slik, selv om det virker som en selvfølgelighet? Svaret for meg er i hvertfall dette; langt ifra.

Jeg lar problemer få for stor plass i min tilværelse. Jeg er klar over det, men det er vanskelig å gjøre noe med. Det er vanskelig å le ofte og hjertelig når jeg ser skogene i Australia brenner, dyr lider, mennesker utfører grusomme handlinger osv. Så hva har jeg lært av "Gledens bok"?

For det første så ser jeg for meg sinnet som en muskel. Og en muskel må trenes jevnlig skal den holde seg sterk og kanskje til og med bli enda sterkere. Slik er det med sinnet også. Står vi hver morgen foran speilet og sier til oss selv at vi ikke er gode nok, så tror vi på det. Det samme vil jo også gjelde andre veien, bare at det vil være litt hyggeligere tanker å leve med. Store idrettsutøvere har mentaltrening og coacher som veileder dem så også hodet og tankene skal yte maksimalt. Men vi kan ikke ha mentaltrenere i livene våre hver dag, mesteparten av jobben må vi gjøre selv. Så når jeg blir opphengt i et av problemene mine (eller i verden), så er det ikke bare viktig at jeg ikke lar det ta overhånd, men jeg må også erstatte det med noe positivt.

For det andre så må vi slutte å tenke at det er egoistisk å ta vare på seg selv. Det er når vi selv har det bra at vi har overskudd og lyst til å hjelpe andre. Den beste versjonen av seg selv, er det beste for omgivelsene rundt en. Og ingen andre vet hva som skal til for å ha det bra. Vi har så lett for å uttale oss om andre, men vi vet faktisk ikke hvordan det er å være i vedkommende sine sko.

For det tredje så er vi egentlig ganske like. Alle sammen. 7 milliarder mennesker. Vi ønsker lykke, og vil unngå lidelse. Så enkelt. Når noen utfører grusomme handlinger, er det vanskelig å kjenne noen tilgivelse. Men de som klarer det, for eksempel Desmond Tutu og Dalai Lama, gir lys til mange fortapte sjeler som ellers blir møtt med sinne og kulde.

Vi må være takknemlige for de som klarer å tilgi, for uten dem ville verden vært et kaldt sted.

Jeg skal ikke bli så politisk av meg, men da jeg leste at det var bestemt at den norske IS- kvinnen skulle få komme hjem med barna sine, tenkte jeg; det er fortsatt håp.

Nelson Mandela satt fengslet i 27 år, og tilga alle som var ansvarlige for at han satt der. Og tenk på alt de han utrettet i så mange år etterpå, alltid med grunnpilaren at alle fortjener kjærlighet, ingen fortjener undertrykkelse.

Tilgivelse, glede, takknemlighet. Det skal jeg trene mer på.

E x