Januar for 10 år siden

Denne bloggen begynte jeg med høsten 2006, det blir noen år med gode (og mindre gode) historier, og av og til kommer jeg med noen små tilbakeblikk. Her er ett fra januar 2011;

"Pangstart på 2011

Ja så var to deilige uker hjemme over, og nå er det tilbake til studentlivet i Edinburgh. To ukers juleferie gikk kjempefort, men jeg rakk og få litt etterlengtet tid med familien, og søvn og hvile. Ikke minst var det mengder av mammas mat hver dag, jeg hjalp pappa med Julenøtter (eller latet som), svarte på alle Lokes spørsmål om hva ting var, lagde marsipan med Mette og Lasse, så Harry Potter i Bodø med Marianne (og vi rakk og ha hele TO tebesøk), jobbet på Coopen, spilte mattis med Tullupene (Harriet, Stian og Bjørn- Ove), hadde omgangssyken, gikk på ski (jeg husker faktisk enda hvordan det gjøres) og bakte to sorter julekaker. Deilig! (bortsett fra omgangssyken) :-D"

 

Det har alltid vært vanskelig for meg å reise hjemmefra etter ferier, uansett hvor jeg har vært i verden og hvordan jeg har hatt det. Det sies at Beiarværingan er så hjemmekjære, og det er vel noe i nettopp det. Men jeg reiste tilbake, med et stopp sørpå først. Jeg hadde særemne på skolen om skuespillere og sjenanse, og hadde klart å ordne med både intervju og møte med selveste Monna Tandberg. Spektakulært nok i seg selv, men ikke riktig alt gikk etter planen;

"Det tar alltid litt tid å liksom bli vant til å være her igjen, jeg kom på søndag kveld. Jeg reiste fra Prærien på lørdag, og så overnattet jeg hos Mette og Loke i Sande til søndag. Og Mette og jeg spiste god mat, sjokolade, rødvin og skravlet. Og på søndag var planen at jeg skulle møte Monna Tandberg utenfor Nationaltheatret i Oslo, og så skulle jeg ha en samtale med henne om mitt tema i "Special studies", som er sjenerte skuespillere. Og jeg stod klar utenfor teatret kvart på 3, og vi skulle møtes kl. 3. Men ingen Monna kom, og jeg fikk bare opptattsignal på telefonen hennes. Så jeg måtte bare dra. Og i går ringte jeg henne, og hun hadde stått utenfor Nationaltheatret 2. JULEdag! Så vi hadde misforstått hverandre. Jeg må bare innrømme at jeg ble litt flau. Jeg vet jo at det var en misforståelse, men jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet og sa unnskyld flere ganger. Og Monna sa at hun hadde ventet og ventet og begynt å fryse....så jeg hadde ikke så mye håp om å få noe intervju for å si det sånn. Men faktisk så hadde hun tid der og da, så det ble et telefonintervju. Og hun ga meg gode og fyldige svar. Og da vi skulle si hade hadde hun et siste råd til meg; "Bruk det, og gjør det!". Og med det mente hun at vonde opplevelser jeg hadde fra tidligere i livet ikke måtte gjemmes bort, men tas fram i lyset og brukes, og være en ressurs i utviklingen av nye karakterer. Og så sa hun at vi kunne jo møtes over en kopp kaffe når jeg kom hjem til sommeren, og da være sikker på at vi begge to hadde samme dato. Jaja, sånn går det :)"

 

Som om ikke denne opplevelsen var pangstart nok på 2011 for meg, så skjedde det flere ting da jeg var vel plassert i Edinburgh igjen;

"I natt skjedde noe ekkelt her; jeg slet med å få sove, og hadde akkurat sloknet og så ringte buzzeren her ("telefonen" som åpner inngangsdøra nede). Først ignorerte jeg den, men så sluttet det ikke og ringe, og jeg regnet med at det var Sam eller Alex som jeg bor sammen med. Så jeg dro på meg pysjamasbuksa og gikk ut i gangen, løftet av røret og trykket uheldigvis på åpne-knappen samtidig sånn at døra nede åpnet seg. Jeg åpnet døra ut til trappeoppgangen og ventet og se Sam eller Alex komme opp trappa, men det var ikke noen av dem. Det var en mann og han peste noe veldig opp trappa. Han var utenlandsk og så ikke helt edru ut. Jeg skyndte meg å slenge igjen døra og for inn på rommet mitt. Jeg hørte lyder ved døra og begynte å lage meg ideer om at kanskje han klarte å få opp døra likevel. Jeg stod musestille lenge og funderte på hva i all verden jeg skulle gjøre. Jeg skulle jo opp kl 7 for å dra ut til QMU og gjøre lekser, aldri i verden om jeg turte å gå ut mens han var der. Men jeg kunne jo ikke ringe nødnummeret til politiet, det var jo ikke et nødstilfelle (selv om hjertet omtrent hamret ut av brystkassa). Så jeg fant et "non-emergency" nummer til politiet i Edinburgh, og jeg forklarte hva som hadde skjedd, og husket først ikke nummeret på leiligheten vår. Men mannen sa han skulle sende noen over, og 7min senere kom to politikonstabler og hentet ham og spurte meg om jeg kjente ham fra før. Det gjorde jeg ikke. Og nå som jeg har fått det litt på avstand, lurer jeg på om jeg gjorde det riktige, det var jo kanskje litt overdrevent å ringe politiet, men jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, jeg var helt i ørska og redd siden jeg var helt alene her. Men ikke nok med det; i dag gikk jeg for å prate med Sam og Alex for å fortelle hva som hadde skjedd, og Sam visste det allerede fordi det var kompisen hans! Åh herremin altså, jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte (litt av begge). Jada.....sånn var det med den saken. I morra skal jeg heldigvis være med å hjelpe til med den kortfilmen som skal spilles inn (jeg og gruppa mi spilte inn vår film før jul), da får jeg tenke på andre ting enn skumle nattevandrere og telefonintervju med store skuespillere."

Jeg bør nevne at leiligheten vår lå i et område av byen med flere barer og strippeklubber, så det nattlige klientellet i gatene kunne være noe ymse.

I dag, 10 år etter, er det mest omfattende i min hverdag alle Coronarestriksjonene. Men jeg har jobb, hjem og trygghet, og anser meg som både privilegert og heldig. 

Edinburgh Castle

 E x