En nabo av oss fortalte meg at Seglfjellet hadde han alltid kalt "Heimfjelljet". Dette syntes jeg var et så flott navn, det er jo nettopp sånn jeg føler det med akkurat dette fjellet: det er hjemme- fjellet mitt, utsikten jeg har vokst opp med, toppen jeg har besteget, motivet på utallige skrytebilder. Og jeg tenker at alle kan ha sitt eget Heimfjell, det er ikke bare et navn forbeholdt Soløya. Men i dag var dagen for årets første tur på Heimfjellet, og hvilken tur det ble!
Heldigvis hadde noen gått før oss med truger så vi så omtrent hvor stien gikk. Dermed kunne vi forholdsvis enkelt ta oss frem med fjellsko og kjetting- brodder.
Jeg hadde besøk av en venn fra Tyskland en gang som beskrev bestigningen av Seglfjellet som
"climbing Mount Doom". Altså en referanse til triologien Ringenes Herre. Og ja, det føles som en erobring av noe stort, spesielt de siste meterne.
Denne utsikten slutter aldri å forbløffe meg, etter utallige turer blir jeg fortsatt bergtatt i det jeg kommer ut mot kanten og verden åpner seg foran øynene mine.
Vindfullt? Yes indeed!
Det blåste sånn på toppen at kaffepausen ble tatt på Tuvlia. Lite smaker så godt som en varm kopp kaffe og ei grovbrødskive med brunost ute i naturen. Jeg vil gå så langt som å kalle det en gourmetopplevelse på høyt nivå.
Heldigvis er ingen av oss "spurtere" som skal komme frem fortest mulig, og vi stoppet ofte opp for å ta bilder og nyte synet av de vakre omgivelsene.
Jeg lagde en video fra dagen som jeg la ut på Instagram, med en melodi jeg synes er veldig fin: Trine Rein- When heroes are made.
Neste gang er det kanskje bart på stiene, det er ikke godt å vite her i nord. Men det kan uansett sies med sikkerhet at det blir mange flere turer til Heimfjellet, med kaffestopp, bildeseanser og brunost- skiver.
E x
Kommentarer
Legg inn en kommentar