Drømmenes kraft

New York 2018

Dette blogginnlegget har jeg vært veldig spent på å skrive, det var først på søndagskvelden jeg visste hvordan det skulle avsluttes. Og jeg må nesten gå tilbake til april for å få med den spede begynnelsen. Lørdag 3. mars dro Brit og jeg på en spontan tur til Bodø, og skulle bare ha det hyggelig og lade opp batteriene med middag ute, hotellovernatting og lange prater med kaffekoppen i hånda. Og under en av disse pratene, så begynte vi å snakke om New York Marathon. Brit hadde drømt om å gjennomføre dette løpet, men det hadde foreløpig bare blitt med drømmen. Vi begynte å leke med tanken på å melde oss på, og det ble en oppglødd og forventningsfull stemning bare av å snakke om det! Dette måtte jo være noe vi var gale nok til å prøve oss på.... Vi fikk også sterk motivasjon fra Stein, og selv om han ikke der og da var klar over planene våre, så ble han en viktig inspirator og pådriver.

Så kom april, og jeg begynte å tvile på min egen form og rett og slett mitt mot. Men Brit var så tent på ideen, og jeg kunne bare ikke være den som så problemene når hun så tydelig så mulighetene. Så vi bestemte oss, og så oss ikke tilbake. Men det måtte holdes hemmelig, det var den eneste måten vi kunne forberede oss til denne galskapen i fred. Så det ble pakket inn som en blåtur/jentetur til San Francisco. Vi skulle uansett legge turen dit også, så det ble bare en halv løgn, og litt lettere for samvittigheten.

Sommeren gikk sin gang, vi trente i smug i skog og mark, og på fjell og vidder. Da høsten meldte sin ankomst, og vi vippet over til oktober, så begynte spenningen så vidt å melde seg. Vi hadde få muligheter til hemmelige møter, så den siste gangen vi så hverandre før avreisedagen, så satt vi rett og slett i Brits bil. Jeg var akkurat ferdig på jobb, hun skulle på seinvakt. Jeg ordnet en kaffekopp til hver, og innen den var drukket opp så hadde vi diskutert de siste detaljene, tatt de siste avgjørelsene, og nå gjenstod det bare å reise.

30. oktober kom Brit smilende imot meg på Bodø lufthavn, ingen vei tilbake nå; Oslo, USA, og New York Marathon next!

Stein anbefalte oss å ta det rolig dagene før maratonet, vi ville ikke dra nytte av noen hard trening nå, tvert imot. Kroppen hadde bedre av ro og oppladning til den store dagen vi hadde i vente. Og vi fulgte rådene.....nesten....vi bare varierte litt med noen mil med byvandring, Cointrau og sjokoladeis ;-)

Vi ankom New York sent på tirsdag, og bodde i en leilighet på vestsiden av Manhattan som vi leide via AirBnB. Det var en ypperlig plassering, og bare noen minutters gange fra Times Square og Central Park. Men på fredag sjekket vi inn på samme hotell som Sport & Helseferier, gruppen vi deltok i maratonet sammen med. Det var et veldig bra opplegg, og kontaktpersonen vår, Eirik, skal ha all ære og skryt for hele organiseringen. Vi følte oss vel ivaretatt og fikk all den hjelp og info vi trengte.

Henting av startnummer.

Da vi satt på bussen ut til Staten Island på søndag, begynte nervene for alvor å melde seg. Vi kjørte og kjørte langs Manhattans gater, under elva og til Brooklyn, over Verrazano- brua, og skyskraperne ble mindre og mindre, og den eneste veien tilbake for oss var til fots.

I startområdet var det mulig å få ventetiden til å gå med litt kaffe, bagels og bananer.

Ellers var det bare å vente....og vente.

Det var 1700 toalett på området, men ikke riktig alle var spesielt innbydende etter hvert som timene gikk. Brit: "Man lær se å pess ståanes".

Først startet klassen for funksjonshemmede, og folk reiste seg og klappet og jublet etter hvert som de passerte på vei til startstreken.

Med 50 000 løpere fra alle verdens kroker, kreves det god organisering for at det hele skal gå så effektivt som mulig. Vi var delt inn i 4 grupper med forskjellig starttid, som igjen var delt inn i mindre grupper for at inngangen til startstreken skulle gå så fort som mulig.

"Run like hell", and we did!

Først ble folkemengden helt stille under den amerikanske nasjonalsangen, og så smalt startskuddet, vi var i gang!

I begynnelsen kjentes det lett og greit ut, vi prøvde å ikke bli for oppglødd, det ville koste oss dyrt senere. Men etter mil 3 måtte vi grave dypt etter kreftene. Det virket som om gatene aldri tok slutt, og det brannt i musklene. Men alle de fjellturene og bratte bakkene ga oss en stor fordel; vi passerte den ene etter den andre på absolutt alle bruene vi krysset. Den berømte Queensborough- brua som binder Queens og Manhattan sammen, er 1135m, og mange regner dette som det vanskeligste punktet i maraton- løypa pga. den seige og lange stigningen. Her hadde Brit og jeg virkelig vår styrke, og jeg la merke til at vi passerte noen folk i gruppa som startet før vår egen. For en boost!

Og nedover 5th avenue var man som en rockestjerne, og folk jublet på oss og ropte ut oppmuntrende beskjeder og viftet med plakater. For en stemning! Og da vi endelig nådde Central Park og målområdet nærmet seg, så sved det i beina, men nå var vi SÅ nært! Og da vi endelig endelig krysset målstreken, så ga folk oss high five, fotografer tok bilder, medaljen ble hengt rundt halsen, tårene måtte bare komme. FOR et løp!

<3 <3

Vi inngikk en pakt om aldri å finne ut tiden vi brukte. Det ble så uviktig midt i hele opplevelsen, og minnene i hjertet og sjelen vil aldri kunne måles i timer og minutter. En kommentatorstemme ropte ut over anlegget idet vi kom inn i Central Park; "All those miles from Staten Island, YOU did it! You are New York City Road Runners Marathoners!".

Måtte minnene fra denne dagen for alltid minne oss på at det mest utrolige er mulig, bare man våger å drømme om det og jobbe hardt for å oppnå det.

Takk Brit. Takk New York.

E x