Bonjour Paris
Paris 2016
Det er ikke hvert år man blir 29, så da må det så klart feires skikkelig! Så da ble det Paris- weekend med Marianne, Oui oui! Neste år har min kjære søster truet med pepperbøssa med mindre jeg henger i, så her gjelder det å feire det som feires kan før alvoret begynner!
På flyet åpnet jeg bursdagsgave fra mine søsken; billetter til Andrea Bochelli!! :-D Midt i blinken altså!
Det er rart det med å bli eldre, og folk sier til meg at man bryr seg mindre og mindre om bursdagen sin etter hvert som årene går. Det håper jeg ikke stemmer for meg, det er jo en fantastisk dag å feire, man har jo fått et helt år i gave! Og riktignok går det opp og ned her i livet, og det er noen år jeg kan si jeg er glad er over, men likevel; jeg er her jeg er i dag på grunn alle valg, erfaringer og hendelser. Kanskje endte jeg ikke opp der jeg trodde, men kanskje var det også meningen. Og jeg er jo ikke "ferdigformet", det blir jeg aldri. Jeg vil alltid være i bevegelse og endring, selv om jeg skulle bestemme meg for å bosette meg fast på ett sted i fremtiden.
Det var noen refleksjoner i forbindelse med 29- årsdagen, og her er noen glimt fra PARIS:
Hotellet vi bodde på var utmerket for oss. Det var sentralt, hyggelig, rent OG hadde enkel spa- avdeling. På fredag hadde vi booket hver vår massasje, og jeg hadde en såkalt " deep tissue massage". Det var heftige greier, og massøren sto på knærne på massasjebenken for å få ordentlig trykk! Og bortsett fra at jeg tidvis var bekymret for om benken skulle holde, så var det en deilig opplevelse. Det er godt når det ikke bare er "lekeberøring", da ska no kjennes!
Så gikk vi ut for å spise, og siden det var bursdagen min så hadde jeg finkjole, drakk chardonnay og spiste sjokolademousse. Gode ting, i utmerket selskap!
På lørdag suste i Paris rundt med turistbuss og til fots. Vi begynte dagen med frokost i et brasseri, og det inkluderte selvfølgelig en saftig og god croissant med smør og syltetøy.
I 1998 var jeg i Paris for første gang. En humørsyk og hormonell tenåring. Heldigvis har mye forandret seg siden den gang, men i Paris var det heldigvis særlig èn ting som var helt lik; Hotel Esmeralda. Dette gamle og slitte hotellet bodde vi på da vi var der, og det gjorde inntrykk. Sjarm og sjel er to ord som kommer rett til meg når jeg tenker på dette hotellet. Rommet vårt hadde utsikt rett ut til Notre Dame, og vi våknet av klokkespill hver morgen. Badet var så trangt at man måtte gå sidelengs for å komme seg inn. Men for en atmosfære! Og hver morgen spiste vi frokost nede i spisestuen, og en rund og trivelig dame kom og lagde frokost, serverte oss nydelige og seige baguetter, og Jorunn lærte meg til og med en sang på fransk som jeg sang til henne. Gode minner. Og det var virkelig hyggelig å se at hotellet enda var i drift. Jeg måtte inn i lobbyen for å se, og fikk lov av resepsjonisten til å ta bilder. Jeg spurte om kokka fortsatt var der, men han sa at hun var på gamlehjem nå.
Nøytral fasade
Jeg tenker at når man mister noen man elsker, så får man et behov for å oppsøke steder, mennesker eller gjenstander som har noen forbindelse med den man har mistet. Det er som om man lengter etter en bitteliten bit av personen, kanskje bare gjenoppleve et minne, for å føle et sårt etterlengtet nærvær. Lette på savnet. Hotell Esmeralda ga meg mange følelser, og jeg er takknemlig for at jeg helt tilfeldig og uplanlagt fikk den opplevelsen i bursdagsgave.
På lørdagskvelden var vi helt utkjørte, og endte opp med å sitte i den deilige hotellsenga i morgenkåpe, bestille room service og se Grand Prix med franske kommentatorer.
Zzzz..
På søndag spiste vi god frokost i dype godstoler på Starbucks, og svidde av noen Euro på konditori etterpå. Så begynte en særdeles strabasiøs tur til flyplassen, med billetter som ikke fungerte, stasjoner som var stengt, forklaringer på språk vi ikke forstod, tog som stoppet, forsinkelser, og alt endte med en taxitur med en fortapt ung spanjol, og at vi mistet flyet vårt. Men sånt kan man jo bare ikke kontrollere, så vi måtte bare holde humøret oppe, fikk hjelp hos flyselskapet så vi fikk booket nye billetter, og fikk klemt inn enda et godt måltid og en kaffe på fransk grunn. Sånn er livet, vi kom oss da hjem.
Jeg hadde tenkt å benytte pinse og Coop- stengt med en Londontur i samme slengen (siden jeg allerede var på Gardermoen liksom), men på grunn av forsinkelsene så mistet jeg flyet på søndag, og måtte reise mandagsmorgenen i steden. Det ble jo litt av en svipptur, men absolutt verdt det!
E x
Det er ikke hvert år man blir 29, så da må det så klart feires skikkelig! Så da ble det Paris- weekend med Marianne, Oui oui! Neste år har min kjære søster truet med pepperbøssa med mindre jeg henger i, så her gjelder det å feire det som feires kan før alvoret begynner!
På flyet åpnet jeg bursdagsgave fra mine søsken; billetter til Andrea Bochelli!! :-D Midt i blinken altså!
Det er rart det med å bli eldre, og folk sier til meg at man bryr seg mindre og mindre om bursdagen sin etter hvert som årene går. Det håper jeg ikke stemmer for meg, det er jo en fantastisk dag å feire, man har jo fått et helt år i gave! Og riktignok går det opp og ned her i livet, og det er noen år jeg kan si jeg er glad er over, men likevel; jeg er her jeg er i dag på grunn alle valg, erfaringer og hendelser. Kanskje endte jeg ikke opp der jeg trodde, men kanskje var det også meningen. Og jeg er jo ikke "ferdigformet", det blir jeg aldri. Jeg vil alltid være i bevegelse og endring, selv om jeg skulle bestemme meg for å bosette meg fast på ett sted i fremtiden.
Det var noen refleksjoner i forbindelse med 29- årsdagen, og her er noen glimt fra PARIS:
Så gikk vi ut for å spise, og siden det var bursdagen min så hadde jeg finkjole, drakk chardonnay og spiste sjokolademousse. Gode ting, i utmerket selskap!
På lørdag suste i Paris rundt med turistbuss og til fots. Vi begynte dagen med frokost i et brasseri, og det inkluderte selvfølgelig en saftig og god croissant med smør og syltetøy.
Høygravid råskinn som tok Paris og Starbucks med storm! <3
Nøytral fasade
Jeg tenker at når man mister noen man elsker, så får man et behov for å oppsøke steder, mennesker eller gjenstander som har noen forbindelse med den man har mistet. Det er som om man lengter etter en bitteliten bit av personen, kanskje bare gjenoppleve et minne, for å føle et sårt etterlengtet nærvær. Lette på savnet. Hotell Esmeralda ga meg mange følelser, og jeg er takknemlig for at jeg helt tilfeldig og uplanlagt fikk den opplevelsen i bursdagsgave.
På lørdagskvelden var vi helt utkjørte, og endte opp med å sitte i den deilige hotellsenga i morgenkåpe, bestille room service og se Grand Prix med franske kommentatorer.
Zzzz..
På søndag spiste vi god frokost i dype godstoler på Starbucks, og svidde av noen Euro på konditori etterpå. Så begynte en særdeles strabasiøs tur til flyplassen, med billetter som ikke fungerte, stasjoner som var stengt, forklaringer på språk vi ikke forstod, tog som stoppet, forsinkelser, og alt endte med en taxitur med en fortapt ung spanjol, og at vi mistet flyet vårt. Men sånt kan man jo bare ikke kontrollere, så vi måtte bare holde humøret oppe, fikk hjelp hos flyselskapet så vi fikk booket nye billetter, og fikk klemt inn enda et godt måltid og en kaffe på fransk grunn. Sånn er livet, vi kom oss da hjem.
Jeg hadde tenkt å benytte pinse og Coop- stengt med en Londontur i samme slengen (siden jeg allerede var på Gardermoen liksom), men på grunn av forsinkelsene så mistet jeg flyet på søndag, og måtte reise mandagsmorgenen i steden. Det ble jo litt av en svipptur, men absolutt verdt det!
E x
Kommentarer
Legg inn en kommentar