The Boss inntar Broadway
New York 2018
Et av mitt livs største musikkopplevelser var å oppleve The Boss, min helt, Bruce Springsteen på Broadway i New York. Det blir litt klisjè å si at jeg svever enda, men jeg kan absolutt si at med en gang noen spør meg om opplevelsen, så blir jeg helt revet med og har vanskelig for å begrense meg. For ikke å snakke om hvis det er en Bruce- fan som spør, og vi kan være imponerte sammen, da kan det være vanskelig å stoppe. Plutselig sitter jeg der i salen igjen, på 4. rad, og må nesten klipe med selv i armen opptil flere ganger for å skjønne at jeg ikke drømmer.
For det første så var det ingen enkel oppgave å få tak i billetter til konserten. Walter Kerr Theatre er ganske intimt og lite, og det var jo perfekt for de som vil oppleve Bruce på nært hold, men det betydde jo også at antall billetter var begrenset. Jeg har prøvd å få billetter til en Springsteen- konsert i flere år. Jeg har ivrig ventet i kø på Billettsevice. no, og undersøkt om ikke våre veier tilfeldigvis kunne "krysse hverandre" på mine reiser ute i verden. Men uten hell. Jeg kunne sikkert fått tak i billetter fra såkalte "re- selgere" (de som kjøper opp et stort antall og så selger dem videre til en høyere pris), men da har jeg tenkt at det ikke var meningen denne gangen heller.
Men så; Broadway! Det kunne jo bare ikke gå forbi i stillhet, dette måtte jeg jo bare oppleve! Men salget av billetter ble gjort på en ny måte (et forsøk på å hindre "re- selgere" å komme til), og i første runde kom jeg ikke inn på billettsiden en gang. Men plutselig fikk jeg en e- post om at det hadde blitt satt opp ekstraforestillinger, og jeg hev meg på pcen, inn på billettsiden, kom rett gjennom, og booket den første datoen jeg kunne få tak i i mai. Jeg tenkte at jeg måtte på et eller annet vis bare ha fri fra jobb og være i New York på det tidspunktet. Billetten måtte jeg helt enkelt ha, resten fikk ordne seg etter hvert.
Og kl. 19:30 den 10. mai satt jeg i setet mitt i Walter Kerr Theatre og kunne knapt vente! Og på et lite sekund endret spenningen seg til en ren lykkerus i det The Boss entret scenen. Han plukket opp gitaren, lot publikum få vise sin glede og applausen fikk stilne før han tok energien helt ned og begynte med noen rolige akkorder på gitaren. Dette satte stemningen for hele konserten. Vi skjønte at her kommer ikke hele E- Street Band stormende ut for å spille fletta av "Radio Nowhere", og det skapte en slags nysgjerrighet. Jeg tenkte først at det sikkert kom et par musikere til ut etter hvert, for mannen er jo tross alt godt voksen, og showet skulle vare i over to timer. Så feil kan man ta. I 2 t og 20 min eide Bruce den scenen. Uten pauser. Og på kun to sanger hadde han en ekstra musiker med; Patti Scialfa, hans kone. Jeg mildt sagt digger "Tougher than the rest", og kunne aldri ha turt å håpe på en gang at det kom til å være en av sangene Bruce ville velge ut til en slik konsert. Men sangen OG Patti kom, og energien min danset helt opp i lysekrona av gledesrus! Bruce introduserte henne som den som alltid så det beste i ham, selv når han var på sitt laveste. Og for de som har lest biografien til Bruce, "Born to run", så er det ingen hemmelighet at Bruce også har hatt, og fortsatt har en del problemer med sin psykiske helse. Mye skyldes hans oppvekst og hans far, men han har gjort det han kan for å prøve å komme seg på rett kurs, og har alltid folk rundt seg som hjelper til når livet kjennes ekstra vanskelig.
Patti har for øvrig en karriere på egen hånd også, og det er interessant å følge henne på Instagram: officialrumbledoll heter hun der. Kul dame!
Times Square, Broadways folksomme neonlys- hjerte.
The Walter Kerr Theatre
Jeg hadde ikke tenkt å vente utenfor sceneinngangen, men tilfeldighetene gjorde det slik at jeg havnet der likevel. Og på bildet ser dere Bruce bak den fyldige mannen med slips. Politimannen til venstre var nesten litt i overkant aggressiv. Det synes ikke på akkurat dette bildet, men på et annet jeg tok så ser man en svær, truende blodåre på halsen hans imens han roper til fansen. Det var kanskje nødvendig, hva vet jeg, men som sagt; kanskje litt voldsomt.
Det var ikke lov til å ta bilder eller filme under konserten, men etter at den var ferdig så var det lov. Og det var flott å se at alle (så vidt jeg kunne se) respekterte dette, og i tillegg fikk vi blinkskuddene vi drømte om til slutt.
Et dekkende ord for denne konserten for meg er følgende; dynamikk. Det ble aldri på noe tidspunkt kjedelig. Og egentlig var det kanskje ikke så rart når det var selveste The Boss som var i aksjon, men likevel; det skal noe til å bære et helt show alene, nesten 2 1/2 t, uten å la energien dale et øyeblikk. Det var et helt liv Bruce framførte for oss, med sine oppturer og nedturer, gleder og sorger, ballader og rock n' roll. Mot slutten av konserten så beskrev han hvordan det var å besøke barndomshjemmet sitt i New Jersey så mange år etter at han forlot stedet. Og det som hadde gjort mest inntrykk var å se det som en gang hadde vært så kjent for ham, men i en ny drakt. Barndomshjemmet var bebodd av nye mennesker, skolen hadde andre elever, selv kirken kjentes annerledes selv om bygningen var akkurat som han mintes den. Men treet hans.....det kjære treet hvor han hadde tilbragt time etter time med grubling, klatring, drømming.....det var hugget ned, og en parkeringsplass hadde overtatt. Bruce sa at dette over alt annet, hadde gjort ham enormt trist. Det hadde liksom vært et symbol, en bauta over noe trygt og fast, uansett hvor kaotisk og i endring omgivelsene kunne være.
Men etter at han hadde stått der å sett i luften en stund, så plutselig så han det; sitt store, rike, trygge tre. Han kunne bringe tilbake følelsen han hadde som guttunge der han hadde grått sine modige tårer av livets store og små urettferdigheter, eller bruset i magen etter å ha hørt på dette nye fenomenet Rock n' roll på radioen. Og han skjønte at selv om treet ikke var der fysisk, så betydde det ikke at det var borte. Og dette ønsket han å tenke om menneskene vi er glade i som vi mister i livene våre, for de er jo fortsatt hos oss selv om vi ikke kan se dem i fysisk form. Og så var det noen ord han ønsket å si til oss, enten vi var troende eller ikke, det var fra hans hjerte og sjel; Bruce Springsteen ga oss Fader Vår. Og så med et "Thank you for being here tonight", tonet "Born to run" heftig ut fra gitaren.
For en mann, for en kveld! Lenge leve Rock n' roll!
E x
Et av mitt livs største musikkopplevelser var å oppleve The Boss, min helt, Bruce Springsteen på Broadway i New York. Det blir litt klisjè å si at jeg svever enda, men jeg kan absolutt si at med en gang noen spør meg om opplevelsen, så blir jeg helt revet med og har vanskelig for å begrense meg. For ikke å snakke om hvis det er en Bruce- fan som spør, og vi kan være imponerte sammen, da kan det være vanskelig å stoppe. Plutselig sitter jeg der i salen igjen, på 4. rad, og må nesten klipe med selv i armen opptil flere ganger for å skjønne at jeg ikke drømmer.
For det første så var det ingen enkel oppgave å få tak i billetter til konserten. Walter Kerr Theatre er ganske intimt og lite, og det var jo perfekt for de som vil oppleve Bruce på nært hold, men det betydde jo også at antall billetter var begrenset. Jeg har prøvd å få billetter til en Springsteen- konsert i flere år. Jeg har ivrig ventet i kø på Billettsevice. no, og undersøkt om ikke våre veier tilfeldigvis kunne "krysse hverandre" på mine reiser ute i verden. Men uten hell. Jeg kunne sikkert fått tak i billetter fra såkalte "re- selgere" (de som kjøper opp et stort antall og så selger dem videre til en høyere pris), men da har jeg tenkt at det ikke var meningen denne gangen heller.
Men så; Broadway! Det kunne jo bare ikke gå forbi i stillhet, dette måtte jeg jo bare oppleve! Men salget av billetter ble gjort på en ny måte (et forsøk på å hindre "re- selgere" å komme til), og i første runde kom jeg ikke inn på billettsiden en gang. Men plutselig fikk jeg en e- post om at det hadde blitt satt opp ekstraforestillinger, og jeg hev meg på pcen, inn på billettsiden, kom rett gjennom, og booket den første datoen jeg kunne få tak i i mai. Jeg tenkte at jeg måtte på et eller annet vis bare ha fri fra jobb og være i New York på det tidspunktet. Billetten måtte jeg helt enkelt ha, resten fikk ordne seg etter hvert.
Og kl. 19:30 den 10. mai satt jeg i setet mitt i Walter Kerr Theatre og kunne knapt vente! Og på et lite sekund endret spenningen seg til en ren lykkerus i det The Boss entret scenen. Han plukket opp gitaren, lot publikum få vise sin glede og applausen fikk stilne før han tok energien helt ned og begynte med noen rolige akkorder på gitaren. Dette satte stemningen for hele konserten. Vi skjønte at her kommer ikke hele E- Street Band stormende ut for å spille fletta av "Radio Nowhere", og det skapte en slags nysgjerrighet. Jeg tenkte først at det sikkert kom et par musikere til ut etter hvert, for mannen er jo tross alt godt voksen, og showet skulle vare i over to timer. Så feil kan man ta. I 2 t og 20 min eide Bruce den scenen. Uten pauser. Og på kun to sanger hadde han en ekstra musiker med; Patti Scialfa, hans kone. Jeg mildt sagt digger "Tougher than the rest", og kunne aldri ha turt å håpe på en gang at det kom til å være en av sangene Bruce ville velge ut til en slik konsert. Men sangen OG Patti kom, og energien min danset helt opp i lysekrona av gledesrus! Bruce introduserte henne som den som alltid så det beste i ham, selv når han var på sitt laveste. Og for de som har lest biografien til Bruce, "Born to run", så er det ingen hemmelighet at Bruce også har hatt, og fortsatt har en del problemer med sin psykiske helse. Mye skyldes hans oppvekst og hans far, men han har gjort det han kan for å prøve å komme seg på rett kurs, og har alltid folk rundt seg som hjelper til når livet kjennes ekstra vanskelig.
Patti har for øvrig en karriere på egen hånd også, og det er interessant å følge henne på Instagram: officialrumbledoll heter hun der. Kul dame!
Times Square, Broadways folksomme neonlys- hjerte.
The Walter Kerr Theatre
Jeg hadde ikke tenkt å vente utenfor sceneinngangen, men tilfeldighetene gjorde det slik at jeg havnet der likevel. Og på bildet ser dere Bruce bak den fyldige mannen med slips. Politimannen til venstre var nesten litt i overkant aggressiv. Det synes ikke på akkurat dette bildet, men på et annet jeg tok så ser man en svær, truende blodåre på halsen hans imens han roper til fansen. Det var kanskje nødvendig, hva vet jeg, men som sagt; kanskje litt voldsomt.
Det var ikke lov til å ta bilder eller filme under konserten, men etter at den var ferdig så var det lov. Og det var flott å se at alle (så vidt jeg kunne se) respekterte dette, og i tillegg fikk vi blinkskuddene vi drømte om til slutt.
Et dekkende ord for denne konserten for meg er følgende; dynamikk. Det ble aldri på noe tidspunkt kjedelig. Og egentlig var det kanskje ikke så rart når det var selveste The Boss som var i aksjon, men likevel; det skal noe til å bære et helt show alene, nesten 2 1/2 t, uten å la energien dale et øyeblikk. Det var et helt liv Bruce framførte for oss, med sine oppturer og nedturer, gleder og sorger, ballader og rock n' roll. Mot slutten av konserten så beskrev han hvordan det var å besøke barndomshjemmet sitt i New Jersey så mange år etter at han forlot stedet. Og det som hadde gjort mest inntrykk var å se det som en gang hadde vært så kjent for ham, men i en ny drakt. Barndomshjemmet var bebodd av nye mennesker, skolen hadde andre elever, selv kirken kjentes annerledes selv om bygningen var akkurat som han mintes den. Men treet hans.....det kjære treet hvor han hadde tilbragt time etter time med grubling, klatring, drømming.....det var hugget ned, og en parkeringsplass hadde overtatt. Bruce sa at dette over alt annet, hadde gjort ham enormt trist. Det hadde liksom vært et symbol, en bauta over noe trygt og fast, uansett hvor kaotisk og i endring omgivelsene kunne være.
Men etter at han hadde stått der å sett i luften en stund, så plutselig så han det; sitt store, rike, trygge tre. Han kunne bringe tilbake følelsen han hadde som guttunge der han hadde grått sine modige tårer av livets store og små urettferdigheter, eller bruset i magen etter å ha hørt på dette nye fenomenet Rock n' roll på radioen. Og han skjønte at selv om treet ikke var der fysisk, så betydde det ikke at det var borte. Og dette ønsket han å tenke om menneskene vi er glade i som vi mister i livene våre, for de er jo fortsatt hos oss selv om vi ikke kan se dem i fysisk form. Og så var det noen ord han ønsket å si til oss, enten vi var troende eller ikke, det var fra hans hjerte og sjel; Bruce Springsteen ga oss Fader Vår. Og så med et "Thank you for being here tonight", tonet "Born to run" heftig ut fra gitaren.
For en mann, for en kveld! Lenge leve Rock n' roll!
E x
Kommentarer
Legg inn en kommentar