De heldigste
Jeg er kjempefan av britiske periodedramaer. Og det er en episode av Downton Abbey jeg er spesielt glad i:
Det er en rørende scene mellom Tom, Mrs Crawley og Anna. De sitter på barneværelset, og Isobel forteller om da hun møtte mannen sin, og ble helt syk av kjærlighet. Og Tom forteller om hvor forelsket han hadde vært i Sybill (som døde like etter at hun hadde født barnet deres). Og så er det Anna, som begynte serien med å være den litt kalde, strikse søsteren på Downton. Så møtte hun Matthew. Og hun tødde opp og ble mykere. I denne scenen med Isobel og Tom, forteller hun at hun hadde gått ut i snøværet uten kåpe (og Isobel gisper over denne sjokkerende detaljen), og hadde tenkt "He's going to propose, he's going to propose!". Og både bryllup og barn ble det, men Matthew døde tragisk i en bilulykke. Og til slutt sier Isobel "Well, aren't we the lucky ones?".
Tenk å ha vært igjennom slike fantastiske forelskelser, og så oppleve å miste sin store kjærlighet, men likevel føle seg heldig.
Lady Mary: I'm not unhappy. I'm just not quite ready to be happy.
Isobel Crawley: When I got engaged, I was so in love with Reginald I felt sick. I was sick with love. Literally. It seems so odd to think about it now. It really does.
Tom Branson: It was the same for me. As if I'd gone mad, or been hypnotised, or something. For days, weeks, all I could think about was her.
Lady Mary: And me. I was standing outside in the snow and I didn't have a coat. But I wasn't cold. Because all I kept thinking was, he's going to propose, he's going to propose.
Isobel Crawley: Well. Aren't we the lucky ones?
E x
Det er en rørende scene mellom Tom, Mrs Crawley og Anna. De sitter på barneværelset, og Isobel forteller om da hun møtte mannen sin, og ble helt syk av kjærlighet. Og Tom forteller om hvor forelsket han hadde vært i Sybill (som døde like etter at hun hadde født barnet deres). Og så er det Anna, som begynte serien med å være den litt kalde, strikse søsteren på Downton. Så møtte hun Matthew. Og hun tødde opp og ble mykere. I denne scenen med Isobel og Tom, forteller hun at hun hadde gått ut i snøværet uten kåpe (og Isobel gisper over denne sjokkerende detaljen), og hadde tenkt "He's going to propose, he's going to propose!". Og både bryllup og barn ble det, men Matthew døde tragisk i en bilulykke. Og til slutt sier Isobel "Well, aren't we the lucky ones?".
Tenk å ha vært igjennom slike fantastiske forelskelser, og så oppleve å miste sin store kjærlighet, men likevel føle seg heldig.
Lady Mary: I'm not unhappy. I'm just not quite ready to be happy.
Isobel Crawley: When I got engaged, I was so in love with Reginald I felt sick. I was sick with love. Literally. It seems so odd to think about it now. It really does.
Tom Branson: It was the same for me. As if I'd gone mad, or been hypnotised, or something. For days, weeks, all I could think about was her.
Lady Mary: And me. I was standing outside in the snow and I didn't have a coat. But I wasn't cold. Because all I kept thinking was, he's going to propose, he's going to propose.
Isobel Crawley: Well. Aren't we the lucky ones?
E x
Kommentarer
Legg inn en kommentar