Jamaica, no problem
I 2015 var jeg og besøkte min venninne som jobber for Disney Cruise Line. Da var vi innom Jamaica, og slik var det:
På onsdag la vi altså til kai i Falmouth, Jamaica. Det ble et meget interessant møte med reggie- kulturen. Jeg har hørt på reggie, liker Bob Marley, og har tenkt at det måtte være interessant å oppleve rastafari- kulturen på nært hold. Men man blir en smule skeptisk når man i suvernirbutikkene ser barn som fikler med hasjpiper og askebeger formet som marihuanaplanter, og en babygenser har følgende påskrift; "Party at mine at 2am, bring your own bottle". Det er litt annerledes enn norske suvernirbutikker med troll og kofter.
Men Jamaica var likevel en opplevelse, og et land jeg ikke hadde planlagt å dra til. Men så ble det plutselig slik likevel. Sist jeg reiste med Disney Fantasy, så var det destinasjoner i Bahamas. Så det var veldig gøy å få muligheten til å se andre steder også. Man ligger jo til kai i bare noen timer, men det er som regel nok til å få seg en oppdagelsestur og ta innover seg atmosfæren. Ikke minst hindrer det bleke nordkvinner å være midt i solsteika for lenge ;-)
Jeg var oppe på dekk kl 7 på onsdag for å være med på morgenyoga. Og det var jeg med på stort sett hele uka. Det varte bare en halvtime, men en perfekt start på dagen. Og så var det stas å stå i diverse yogaposisjoner på dekk 11 med vinden i håret og morgensola i ryggen.
Da jeg gikk i land i Falmouth, var det enda ikke så mange andre som hadde kommet seg av skipet. Så jeg vandret litt rundt, og fant et kaffested med bord i skyggen (viktig!) hvor jeg parkerte en stund.
Plutselig kom det et skip på størrelse med en storby glidende innover; Allure of the Seas, verdens største cruiseskip.
Det var så enormt at jeg kunne ikke finne et sted så jeg fikk hele skipet med på ett bilde engang. Men jeg tok noen fra Fantasy etterpå:
Så fyltes havna opp med turister rimelig fort. Og jeg gikk og utforsket litt mer. Selve havneområdet var gjerdet inn, og Debra hadde på forhånd anbefalt meg å ikke gå utenfor gjerdet. Men jeg så andre turister gikk ut, og det var begrenset hvor lenge butikkområdet på havna var interessant. Så jeg gikk til informasjonskiosken, og spurte om det var trygt å gå inn i byen. Og som jeg sa til Debra etterpå; omtrent annenhver person jeg hadde noen som helst kontakt med i Falmouth, virket døsig/trøtt. Det kan så klart være innbilning, så ta det med en klype salt. Men mannen i informasjonskiosken sa med blanke øyne og doven stemme; "Yes, it's safe". Jeg var naturlig nok ikke overbevist, så jeg fulgte etter en gruppe andre turister, og gikk inn i Falmouth town. Og der var jeg i omtrent 4 minutter. Maks. Jeg prøvde å finne en vei for å få tatt bilde av et fint bygg. Men jeg fant ikke et fortau, og ingen oppmerkning på veien så jeg så hvor jeg kunne gå og krysse over. Så jeg kunne ikke gå bestemt og ignorere eventuelle spørsmål fra folk, det var ikke mulig. Og folk skulle tilby ditt og datt, fortsatte å snakke selv om jeg avslo og gikk videre, og en begynte å gå ved siden av meg imens han snakket. Jeg la ikke engang merke til hvor de andre turistene ble av, for jeg var ferdig tvert. Og det rare var at det faktisk var massevis av politifolk rundt omkring, men de sto nærmest og halvsov. Og Debra sa at de gjorde fint lite. Rett og slett. Ble du ranet, så var sannsynligheten stor for at det ikke kom til å bli foretatt noe som helst.
Nok en gang blir jeg minnet på hvor heldig jeg er som bor der jeg bor.
Ellers bød Jamaica på sol og varme, god kaffe, og deilig reggiemusikk overalt.
Det var så morsomt da vi skulle dra fra Falmouth igjen, for flere av de ansatte på båtterminalen på kaia kom ut og vinket. Og noen av de som sto rundt meg ropte "Ya mon!", og fikk svar tilbake.
En av mennene løp bortover og ropte " Hipp hipp" og så hørte jeg folk på øverste dekk svarte "Hoooray!". Og riktignok så er Allure of the Seas verdens største cruiseskip, men det er kun Disney som har en fløyte som drønner ut første strofe av " When you wish upon a star" ved avreise. Da er det veldig kult å være en av passasjerene som er så heldig å faktisk få reise med dette nydelige skipet.
Etter Jamaica så hadde vi en "Sea day" hvor vi ikke la til kai noe sted. Og så var det Castaway Key på fredag. Og det er intet mindre enn Disneys sin egen øy i Bahamas. Der er det kun Disney sine cruiseskip som legger til kai. Jeg var med på Castaway Key 5K på mårran.
Og for de som lurer på hvilken hastighet Fantasy hadde fra Falmouth til Castaway Key, så sa kapteinen (som er norsk!) at det var 19 knop.
Min siste uke av denne USA- turnèen ble også tilbragt med Debra, og hun hadde fri! Så det var utrolig hyggelig, og det var Orlando og Key West som ble "erobret". Referat kommer :-)
Men nå blir det Prærien, Paps, Coopen, grovbrød, brunost og kjøttkaker igjen. Og det kommer til å bli helt fantastisk! Jeg tok fram adventsstaken før jeg reiste, for der er 1. søndag i avent når jeg kommer hjem, og da skal det jammen meg tennes lys og synges :-)
Så nok en gang ønsker jeg dere en riktig riktig god uke, ta vare på de gode øyeblikkene.
E x
På onsdag la vi altså til kai i Falmouth, Jamaica. Det ble et meget interessant møte med reggie- kulturen. Jeg har hørt på reggie, liker Bob Marley, og har tenkt at det måtte være interessant å oppleve rastafari- kulturen på nært hold. Men man blir en smule skeptisk når man i suvernirbutikkene ser barn som fikler med hasjpiper og askebeger formet som marihuanaplanter, og en babygenser har følgende påskrift; "Party at mine at 2am, bring your own bottle". Det er litt annerledes enn norske suvernirbutikker med troll og kofter.
Men Jamaica var likevel en opplevelse, og et land jeg ikke hadde planlagt å dra til. Men så ble det plutselig slik likevel. Sist jeg reiste med Disney Fantasy, så var det destinasjoner i Bahamas. Så det var veldig gøy å få muligheten til å se andre steder også. Man ligger jo til kai i bare noen timer, men det er som regel nok til å få seg en oppdagelsestur og ta innover seg atmosfæren. Ikke minst hindrer det bleke nordkvinner å være midt i solsteika for lenge ;-)
Jeg var oppe på dekk kl 7 på onsdag for å være med på morgenyoga. Og det var jeg med på stort sett hele uka. Det varte bare en halvtime, men en perfekt start på dagen. Og så var det stas å stå i diverse yogaposisjoner på dekk 11 med vinden i håret og morgensola i ryggen.
Da jeg gikk i land i Falmouth, var det enda ikke så mange andre som hadde kommet seg av skipet. Så jeg vandret litt rundt, og fant et kaffested med bord i skyggen (viktig!) hvor jeg parkerte en stund.
Plutselig kom det et skip på størrelse med en storby glidende innover; Allure of the Seas, verdens største cruiseskip.
Så fyltes havna opp med turister rimelig fort. Og jeg gikk og utforsket litt mer. Selve havneområdet var gjerdet inn, og Debra hadde på forhånd anbefalt meg å ikke gå utenfor gjerdet. Men jeg så andre turister gikk ut, og det var begrenset hvor lenge butikkområdet på havna var interessant. Så jeg gikk til informasjonskiosken, og spurte om det var trygt å gå inn i byen. Og som jeg sa til Debra etterpå; omtrent annenhver person jeg hadde noen som helst kontakt med i Falmouth, virket døsig/trøtt. Det kan så klart være innbilning, så ta det med en klype salt. Men mannen i informasjonskiosken sa med blanke øyne og doven stemme; "Yes, it's safe". Jeg var naturlig nok ikke overbevist, så jeg fulgte etter en gruppe andre turister, og gikk inn i Falmouth town. Og der var jeg i omtrent 4 minutter. Maks. Jeg prøvde å finne en vei for å få tatt bilde av et fint bygg. Men jeg fant ikke et fortau, og ingen oppmerkning på veien så jeg så hvor jeg kunne gå og krysse over. Så jeg kunne ikke gå bestemt og ignorere eventuelle spørsmål fra folk, det var ikke mulig. Og folk skulle tilby ditt og datt, fortsatte å snakke selv om jeg avslo og gikk videre, og en begynte å gå ved siden av meg imens han snakket. Jeg la ikke engang merke til hvor de andre turistene ble av, for jeg var ferdig tvert. Og det rare var at det faktisk var massevis av politifolk rundt omkring, men de sto nærmest og halvsov. Og Debra sa at de gjorde fint lite. Rett og slett. Ble du ranet, så var sannsynligheten stor for at det ikke kom til å bli foretatt noe som helst.
Nok en gang blir jeg minnet på hvor heldig jeg er som bor der jeg bor.
Ellers bød Jamaica på sol og varme, god kaffe, og deilig reggiemusikk overalt.
Det var så morsomt da vi skulle dra fra Falmouth igjen, for flere av de ansatte på båtterminalen på kaia kom ut og vinket. Og noen av de som sto rundt meg ropte "Ya mon!", og fikk svar tilbake.
En av mennene løp bortover og ropte " Hipp hipp" og så hørte jeg folk på øverste dekk svarte "Hoooray!". Og riktignok så er Allure of the Seas verdens største cruiseskip, men det er kun Disney som har en fløyte som drønner ut første strofe av " When you wish upon a star" ved avreise. Da er det veldig kult å være en av passasjerene som er så heldig å faktisk få reise med dette nydelige skipet.
Etter Jamaica så hadde vi en "Sea day" hvor vi ikke la til kai noe sted. Og så var det Castaway Key på fredag. Og det er intet mindre enn Disneys sin egen øy i Bahamas. Der er det kun Disney sine cruiseskip som legger til kai. Jeg var med på Castaway Key 5K på mårran.
Og for de som lurer på hvilken hastighet Fantasy hadde fra Falmouth til Castaway Key, så sa kapteinen (som er norsk!) at det var 19 knop.
Min siste uke av denne USA- turnèen ble også tilbragt med Debra, og hun hadde fri! Så det var utrolig hyggelig, og det var Orlando og Key West som ble "erobret". Referat kommer :-)
Men nå blir det Prærien, Paps, Coopen, grovbrød, brunost og kjøttkaker igjen. Og det kommer til å bli helt fantastisk! Jeg tok fram adventsstaken før jeg reiste, for der er 1. søndag i avent når jeg kommer hjem, og da skal det jammen meg tennes lys og synges :-)
Så nok en gang ønsker jeg dere en riktig riktig god uke, ta vare på de gode øyeblikkene.
E x
Kommentarer
Legg inn en kommentar